Kokken på Nes

Den første arbeidsdagen i Ringerike kommune kom jeg for seint på jobb. Det var 1. januar 1992, og på Vestlandet var det orkan. Veiene var stengt og ferjene gikk ikke. Da jeg endelig kom meg på jobb, ble jeg værende. Nå har jeg jobbet i kommunen i 16 år, og bortsett fra det første halve året, har jeg bodd på Nes i Ådal hele tiden.

Nes ligger 6 mil fra Hønefoss. Sykehjemskjøkkenet er min daglige arbeidsplass, men jeg pendler også litt til Ringerikskjøkken, kommunens sentralkjøkken på Hønefoss.

I dag har jeg bakt brød, rundstykker og aprikoskake fra klokken seks. Det tar bare ett minutt å gå til jobben, så jeg trenger ikke stå opp før kvart på seks. Noen dager kjører jeg til sentralkjøkkenet etter brødbaksten.

Jeg jobber litt med ulike prosjekter. For øyeblikket ser jeg på ulike oppskrifter på spesialkost. Vi skal også prøve å lage en felles forståelse mellom kokker og pleiere rundt hva spesialkost er, sånn at det ikke blir misforståelser.

På sykehjemmet på Nes er jeg min egen herre. Jeg jobber alene, men det blir ikke ensomt. Jeg hører på radio hele dagen, og hvis jeg har behov for å snakke med noen, kan jeg gå ut på avdelingen. Forholdet til min overordnede, som sitter på Ringerikskjøkken, er excellent. Det kunne ikke vært bedre.

Før det ble sentralkjøkken, laget vi maten selv og var to på jobb. Da måtte vi ha noe å snakke om, så det er like greit å jobbe alene i selskap med radioen.

Nå får jeg middagsmaten tilkjørt fra sentralkjøkkenet hver onsdag, men jeg velger selv hvilken middag jeg skal servere på hvilke dager. Poteter og grønnsaker koker jeg selv. Jeg kan kjøpe potetene ferdig, men får de ikke faste nok.

De gamle liker for øvrig grønnsakene ihjelkokt. Jeg kan ikke nekte dem det. Det er bedre at de spiser grønnsaker hvor det ikke er så mye vitaminer og mineraler igjen enn at de lar alle vitaminene og mineralene ligge igjen på tallerkenen. Råkost har jeg ikke servert på mange år. Det blir ikke spist.

Beboerne får alltid maten servert av meg. De sier ikke mye negativt, men en gang var det en som ikke var fornøyd med pinnekjøttet jeg serverte. Han kastet maten ut vinduet og sa «jeg vet ikke hva det er for noe, men fuglene vil heller ikke ha det, så da var det iallfall ikke godt».

Pinnekjøtt er for øvrig min favorittmat. Og lungemos vil jeg absolutt ikke bli servert. Posesaus går greit, bortsett fra til fest.

Dialekten min røper at jeg ikke er oppvokst på Ringerike. Jeg er fra Odda. I Odda skulle alle enten skru eller gå gymnaset. Jeg fullførte gymnaset og tok fagbrev som kokk etter det. Det var veldig populært å søke seg til kokkefaget på midten av åttitallet.

At jeg havnet i dette yrket er tilfeldig, men jeg er veldig glad i mat. Faktisk trener jeg masse - ski, jogging og sykling - for å kunne spise alt jeg vil. Jeg liker ikke å takke nei til mat. Jeg lever passe sunt, men teller ikke kalorier.

Utdannelsen som kostøkonom tok jeg på Stabekk, hvor Statens husstellærerskole lå. Der var vi 15-16 gutter og 300-400 damer. Også andre året på kokkelinja på Fitjar på Stord var det overvekt av damer. Der var det til og med piggtråd i takrennene, for guttene i bygda ble helt ville da det hver høst kom en drøss med jenter for å gå på husmorskole.

Restaurantbransjen har aldri virket forlokkende på meg. Hvis man vil jobbe seks av sju helger er det sikkert greit, men ikke for meg. Det er vanskelig å kombinere med barn og fritid. Jeg har tre barn, fritida bruker jeg på dem og på trening.

Jeg er også vararepresentant i kommunestyret for Arbeiderpartiet, men er mest listefyll. Jeg har ikke tid…. nei, forresten. Det er ingenting som heter at man ikke har tid. Det er kun snakk om prioriteringer. Politikk er ikke noe jeg vil prioritere å bruke mye tid på nå.

Tidligere var jeg leder forNes Ap og var blant annet engasjert i debatten om omlegging til sentralkjøkken for fem-seks år siden. Det endte med at alle de 6 sykehjemskjøkkenene ble bygd om. Da måtte jeg balansere uttalelsene mine til mediene og være klar på om jeg snakket som kokk eller som politiker.

To ting måtte vurderes: Det faglige og det samfunnsøkonomiske. Jeg falt ned på at når man forvalter andres penger, må man tenke på hvordan pengene brukes. Det er klart det blir bedre smak på maten dersom man bruker mer penger, men så spørs det hvor mye mer penger som må brukes for at smaken blir merkbart bedre.

På Nes er det bra å bo. Da jeg var ny i bygda, visste ikke alle hvem John Andre var, men spurte man etter kokken på Nes, visste folk hvem det var. Og da ungene mine var fire-fem år, husket de ikke navnet mitt. De kalte meg bare Kokken. Og jeg er fortsatt kokken på Nes.