Kaptein på land

Jeg har seilt til sjøs i 18 år. Først som lettmatros og etter hvert som overstyrmann på store oljetankere i utenriksfart. Å bli sjømann var et naturlig valg. Jeg kommer fra Træna, og de fleste i min familie har vært til sjøs.

Men etter hvert begynte jeg å bli fornøyd. Det er stadig færre nordmenn om bord på båtene, og det sosiale miljøet er lite. På den siste båten var vi bare tre. Så da jeg oppdaget en ledig jobb på havna i Narvik, søkte jeg meg hit. Jeg ble positivt overrasket over byen. Det er jo ikke det helt store utelivet, men flott natur. Og jeg liker godt å gå i fjellet med bikkjene. Nå har jeg også kjøpt hus, fått samboer og skal bli far, så jeg har ingen andre planer enn å bli her. Å være på sjøen har jeg ikke savnet en dag siden jeg sluttet.

Det er klart at lønnsnivå er et annet til sjøs. Jeg tjente vel omtrent det dobbelte. Det er nok en av årsakene til at havnene har problemer med å rekruttere maritimt personell. Det kommunale systemet er litt sidrumpa når det gjelder lønn og rekruttering. Lønn er det vanskelig å gjøre veldig mye med, men det går an å kompensere på andre ting, som hjemmekontor, fleksibel arbeidstid osv.

Men når sjøfolk først kommer til havnekontoret, så blir vi, for det er ikke mange jobber på land for oss med maritim utdanning.

Havna er organisert som et kommunalt foretak. Narvik er en Terra-kommune, men det merker vi ikke noe til. Vi har vår egen økonomi gjennom havneavgifter. Politikerne sitter i havnestyret, og gjennom å være sekretær for havnestyret, har jeg lært en del om den lokale politikken. Det er interessant å få innblikk i.

Jeg er den yngste på kontoret nå, så de fleste har vært her lenge.

Det er havnedirektøren som er øverste sjef, og vi har tre avdelinger: En administrativ og økonomisk, en driftsavdeling og en maritim avdeling. Blant alle ansatte er det bare to damer, en i resepsjonen og en sekretær.

Havnekapteinen er nestlederen og den som har ansvaret for den maritime virksomheten ved havna. Den maritime virksomheten er havnevakttjenesten, hvor vi registrerer trafikk og har oppsyn med havnearealene.

Oljevernberedskap er ett av ansvarsområdene våre. Heldigvis er det ikke så ofte vi har slike oppdrag, men møter, øvelser og kurs har vi, for å holde beredskapen på et godt nivå.

Vi har også en søke- og redningstjeneste. Flere ganger i året må vi ut og redde folk, spesielt i fritidsbåter. Politiet har ikke egne båter, så det blir oss som må dra dem til land hvis de har havarert. Det kan være dramatisk, men som regel går det greit. Det er jo ikke akkurat Miami Vice, dette her.

Vi har også fløttmannstjeneste, det vil si at vi henter og bringer los til båtene. For de båtene som ligger lenge, har vi en service med å hente mannskapet i land.

Det er stort sett fra kontinentet som kommer hit. Mannskapet bruker ofte velferdsklubben i sjømannskirka, og de går mye til gudstjeneste også. Det er stort sett asiater som er om bord i båtene, men sjøfolka setter ikke preg på byen, slik de gjorde før. De er sosiale, men holder seg mest sammen med hverandre.

Ett av de store prosjektene for havna er New Corridor. Vi jobber altså med å få til jernbanetransport fra Kina gjennom Russland til Narvik og sjøtransport herfra til USA. Jernbanen fungerer, men vi har hatt noen prøveprosjekter som har gått i stå fordi det har vært problemer med russerne. Vi håper å kunne ta alle typer gods, ikke bare malm. Vi bygger ut havneområdene, slik at vi kan ha mange containere i transitt.

Cruisetrafikken er også noe vi vil øke. I dag har vi bare to-tre anløp i året. Målet er 15 anløp i 2012, noe som absolutt er oppnåelig. Det gir prestisje for en havn å være anløpshavn for cruiseskip. Dessuten gir det gode ringvirkninger for byen.

Narvik by er jo en konsekvens av havna. Detmarkedsfører vi sterkt her. Havna er isfri året rundt. Den ble grunnlagt i 1900. Ofotbanen ble påbegynt av engelske interesser, men prosjektet strandet i en konkurs. Banen ble senere ferdigbygget av den svenske og norske stat. Byen kom i 1902.

Under krigen spilte Narvik havn en stor rolle. Havnebassenget er en krigskirkegård, for det var flere sjøslag her og i fjordene rundt oss i 1940. Totalt 40 båter ble senket. Om morgenen den 9. april ble to norske panserskip senket, og 270 personer gikk ned. Skipene var allerede da umoderne og et lett bytte for tyskerne.

I dag er skipsvrakene et yndet mål for dykkere fra hele verden. Narvik havn administrer dykkertillatelse til de sju vrakene som det er tillat å dykke til. Ett av dem, en polsk fregatt, ligger på 100 meters dyp.

Det er ikke så mange som vet alt hva en havn holder på med, derfor skal vi sette i gang et informasjonsarbeid. Vi begynner med 10.-klassinger som skal få presentasjon og rundtur i havneområdet. Selv om det er mye sikkerhetsrutiner og stengte områder også på havnene for tiden, er det viktig at vi er åpne mot publikum.