Fylkeskommunens Indiana Jones

Jeg har alltid vært interessert i historie, men det var først da jeg begynte å studere arkeologi at interessen fikk en retning.

Jeg studerte i Tromsø, og den første sesongen jeg jobbet var på Kaupang ved Larvik. Det var en helt fantastisk utgravning med funn i hver bøtte. Vi hadde komplekse, spektakulære funn som glassperler, drikkebegre og vevelodd, samt boplasser.

I tre sesonger jobbet jeg på Kaupang før jeg fikk et engasjement ved utgravinger ved E6-prosjektet i Østfold. Vi fant store bosettinger og en stor hall. Dette er registrert, og fotografert, men ligger nå under E6s asfalt. Slike funn stopper ikke store, samfunnsnyttige tiltak.

I 2005 fikk jeg fast jobb i Vestfold fylkeskommune, og det er jeg veldig fornøyd med. Fast jobb og ordnede arbeidsforhold er ikke så enkelt å finne for arkeologer, men alle fylkeskommunene har to til sju fast ansatte arkeologer. I feltsesongen, som er fra vår til høst, leier vi inn frilansere.

Jobben min består hovedsakelig i å planlegge og gjennomføre feltarbeider. Vi registrerer også kulturminner og følger opp hvordan det går med dem. I dag skal jeg for eksempel måle opp noen gravhauger i Borrefeltet, et gravfelt fra jernalderen. Haugene er tilgjengelige for alle, og det blir slitasje når alle kan gå på dem. Men det er ingen grunn til å gjerde dem inn. Kulturminner skal være tilgjengelige for allmennheten.

I Borrefeltet finnes over 40 gravhauger. De største er totalutgravd. Mange ble plyndret lenge før arkeologer kom hit, og det skjedde nok få år etter begravelsen og ikke i moderne tid, som mange har trodd.

Du kan se om en gravhaug er blitt gravd ut ved at det er et søkk på toppen. Før vi fikk kulturminneloven på begynnelsen av 1900-tallet, var det ikke ulovlig å åpne slike graver og beholde det man fant.

Det vi skal i gang med nå, er å grave ut et felt hvor den nye jernbanen gjennom Vestfold og Telemark skal gå. Vi vet det har ligget en del steinalderboplasser på strekningen. Det er alltid Riksantikvaren som avgjør om det blir en utgraving.

Ved steinalderutgravninger begynner vi med å avtorve med gravemaskin. Så graver vi oss litt ned før vi lager et rutesystem med tau. Det er for å holde orden på hvor vi har gravd. Så hiver vi alt i bøtta og soller ved å spyle vann over netting. Da kommer det fram pilspisser og andre fine funn. Vi graver med murerskje og grafse.

Grafsa er din venn - det er mottoet i arkeologimiljøet. Teskje og børste bruker vi nesten bare når vi holder på med skjelettrester. Da hender det også at vi bruker tannlegeredskaper for å pirke forsiktig. Men stort sett er feltarbeid tungt og hardt arbeid. Tidlig i sesongen er det kaldt, og du må holde på i alt slags vær.

Ved utgravinger samarbeider vi tett med konservatorer, for når vi finner noe som har vært nedgravd lenge, starter nedbrytningsprosessen med en gang luft kommer til. Konservatorene overtar raskt for å stoppe nedbrytningen.

Det mest spennende jeg har vært med på de siste årene, er å gjenåpne Gokstad- og Oseberghaugene. Disse ble gravd ut i henholdsvis 1880 og 1904. Beinrestene ble senere gjenbegravd, for den gangen kunne de ikke gjøre noe mer med dem. I dag har vi teknologi som gjør at vi kan finne ut mye om menneskene som levde den gangen ved å analysere bein, derfor hentet vi ut igjen disse beinrestene. I Gokstadhaugen ble det funnet en svært grovbygd mann, mens det i Oseberghaugen ble funnet skjelettrester av to kvinner. Mannen var blitt drept, mens den ene av kvinnene i Oseberghaugen er det tidligste eksemplet i Norge på kreft med spredning.

I år har vi også brukt et nytt hjelpemiddel som heter georader. Det ser ut som en slags avansert gressklipper som skanner alt under bakken. Den ble kjørt over Borrefeltet og landskapet rundt. Det var da vi så at det har ligget et stort langhus ovenfor gravhaugene.Trolig har det vært en stor hall med et ildsted i midten. Det er plen, åker og steingjerde over restene av hallen nå.

Å få grave ut hallen, ville vært moro. Det er artig med gjenstander også, men å finne støtte boplasser er størst. Det mest spennende med arkeologifaget er at ingen dag er lik, og arbeidsoppgavene er svært varierte og utfordrende både fysisk og intellektuelt. Særlig er fokuset på metodeutvikling og bruken av ny teknologi i faget spennende.