Debitors beste venn

Det var litt tilfeldig at jeg begynte med innkreving av skatt her i Meland kommune. Jeg hadde en kontorjobb i Bergen, men så fikk mannen min og jeg kjøpe tomt her. Vi bygde hus, og da jeg så det var en ledig jobb på skattekontoret, søkte jeg. Jeg liker å jobbe med folk og tall og har vært her siden 1977. Så det er klart jeg trives.

Jobben har forandret seg en del de årene jeg har vært her. Data ble innført i 1986, og nå har vi fått SOFIE (skatt, oppfølging, forvaltning, innfordring og ettersyn). SOFIE er et dataverktøy som brukes av alle skattekontorer i landet. Det fanger opp forskuddsskatt som ikke er betalt, restskatt som uteblir og manglende innbetaling av arbeidsgiveravgift, for å nevne noe.

SOFIE lager arbeidslister til oss, og det er en stor hjelp i det daglige arbeidet. Vi trenger det, for det blir ikke flere ansatte. Ved skattekontoret er vi like mange ansatte som i 1977, men befolkningen er fordoblet. Dette er jo en pendlerkommune til blant annet Bergen og Mongstad.

Nå er det nesten ingen som betaler skatten sin kontant, men jeg kan huske at det var en del av det de første årene jeg jobbet her. Da kom folk og klasket tusenlappene i disken og sa: Her har du pengene dine! Vi har fremdeles mulighet til å ta imot kontantbetaling, men oppfordrer alle å betale gjennom banken.

Innkreving av skatt er et stort felt, og arbeidet er variert. Det handler slett ikke bare om økonomi. Jeg har mye kontakt med folk, og de som ringer hit, har ofte problemer med mer enn å betale skatten. Det kan være samlivsbrudd, konkurs eller rusproblemer. Jeg snakker mye med folk om helt andre ting enn skatt og penger.

Rutinene er slik at for dem som ikke betaler 14 dager etter at de har fått krav om tvangsinnfordring, må vi vurdere annen innfordring. Først ser vi om vi kan pålegge trekk av lønn, og da tar vi kontakt med arbeidsgiver, hvis de har en. Da spør vi om de har andre trekk som går foran. Bidrag og enkelte bøter går foran skatt. Vi må skrive til Lindorff og andre som driver innfordring om at nå kommer et skattekrav som går foran deres krav. Deretter innkaller vi til møte på kontoret og prøver å finne løsninger. Så vi er en liten sosialetat også.

De vi sliter mest med, er selvstendig næringsdrivende og særlig enmannsfirmaer. Der er det ikke like lett å foreta trekk. Så vi tar pant i bil, eiendom og bankinnskudd, hvis det finnes. Jeg drar også hjem til folk for å sikre krav. Egentlig skal vi være to på slike oppdrag, men jeg kjenner de fleste som sliter med betalingen, og er ikke redd for å dra hjem til folk alene. Det gjelder å få i stand en positiv kommunikasjon. Det kan selvfølgelig bli sterke reaksjoner av og til. Hvis jeg tror det kan bli bråk, tar jeg med meg en kollega eller holder møte på kontoret med noen andre fra økonomikontoret til stede.

Jeg har merket at folk er litt slappere med å betale skatten nå enn før. Selv om de skylder skatt, drar de på sydentur. Hvis vi påpeker at skatten må betales først, sier de bare at alle andre drar på ferie, så det må jo de også. Jeg synes det er en rar innstilling. Folk setter ikke tæring etter næring lenger.

Det er godt arbeidsmiljø på kontoret, og arbeidet er allsidig. Men lønnen kunne nok vært bedre. 330.000 kroner med topp ansiennitet er ikke så mye. Det kan nok bli vanskelig å rekruttere unge nye, med slike betingelser.

Jeg har realskole og handelsskole, pluss mange kurs i Skattedirektoratets regi. Men de som ansettes etter meg, vil nok ha høyskoleutdanning. Det er ikke lenger så lett å jobbe seg oppover, selv om det er utrolig hva man kan lære underveis.

Nå er et forslag på høring om å samle innkrevingen i større statlige sentraler. Det har jeg ikke så stor tro på. Litt interkommunalt samarbeid er nok lurt for fagkunnskapen skyld, men lokalkunnskapen og kjennskapen til de skatteyterne som sliter, er viktig åbevare. Man får ikke inn mer penger ved å kjøre hardt på. God dialog er helt avgjørende.