De eldres vaktbikkje

Oslos eldreombud Anne Myhr er mye ute for å møte «kundene». Her treffer hun Harriet Olsen på arbeidsstua. Foto: Ole Morten Melgård.

Jeg er jurist og har jobbet i Barne- og familiedepartementet med rettighetslovgivning innen helse- og sosialsektoren i hele mitt yrkesaktive liv. Departementsarbeid er veldig artig, og som eldreombud får jeg se hvordan de lovene vi laget virker i praksis. Jeg synes ikke vi drev med virkelighetsfjernt skrivebordsarbeid. Tvert imot er det godt å se at det grundige arbeidet som blir lagt ned i form av høringsrunder, faktisk fanger opp det vesentlige. Når det likevel svikter av og til, kan det være tolkningen av lover og regler det er noe galt med.

Jeg begynte som eldreombud i august, og dette er en helt ny stilling. Jeg har kontor sammen med Helse- og sosialombudet i Oslo, og vi er 13 ansatte til sammen.

Jeg har brukt mye tid på å gjøre ombudet kjent og er på farten hele tiden, mye på kvelden også. Pensjonistforeninger og seniorsentre kontakter meg, og institusjoner inviterer meg, slik at jeg kan komme og informere.

Eldreombudet kan altså kontaktes hvis de eldre ikke får de helse- og velferdstjenestene de har krav på, er misfornøyd med tjenestene de mottar, ønsker bistand til å løse konflikter eller bare vil ha råd og veiledning. De som trenger det, får hjelp til å videreformidle spørsmål til rette instans.

Det er ofte pårørende som ringer. Foreldrene begynner å skrante, og de vet ikke hvor de skal henvende seg. Noen begynner hos meg, andre har ringt seg gjennom hele systemet og ikke fått hjelp.

De eldre ringer selv også. Av og til får jeg telefoner fra beboere på sykehjem som synes det er vanskelig å ta opp med ledelsen ting de ikke er fornøyd med. Her om dagen var det for eksempel en dame som ringte for å klage på maten. Hun turde ikke si det direkte til personalet, fordi hun ikke ville lage bråk. Alle sykehjem har jo et brukerutvalg, men ikke alle vil ta opp ting der heller. Så da skriver jeg et brev til sykehjemmet og forteller at vi har fått en klage.

Institusjonene og inntakskontoret som fordeler institusjonsplasser, tar henvendelser fra Eldreombudet på alvor. Det blir gjort noe med de tingene jeg påpeker.

Det er på tide at vi løfter lista litt i eldreomsorgen. Så langt har det vært mye snakk om mat, medisiner og enerom. Nå må vi fokusere på livskvalitet og livsinnhold i de siste årene av livet. Det finnes jo ikke noe tristere enn institusjoner hvor de gamle sitter og halvsover hele dagen. Livet må være meningsfylt også på sykehjem.

Jeg samarbeider nå med flere organisasjoner for å få til en Aksjon livsglede, à la den de har i Kristiansand. Det betyr altså at de eldre får et kulturtilbud, får være med på turer osv.

Det er også viktig at de eldre får økt medbestemmelse. Jeg synes det er fælt når avgjørelser blir tatt over hodet på de gamle. Det er gjerne ikke vondt ment, men personalet har dårlig tid, og da blir de eldre umyndiggjort.

En del av jobben min blir å informere politikerne. Jeg skal skrive en årsmelding hvor jeg kan bruke en del av enkeltsakene for å løfte et helt felt. Når det er tre som sliter med det samme, kan det gjerne være flere. Jeg har allerede tatt opp dette med TT-tjenesten, nemlig at mange får altfor få taxiturer. Tilstanden i eldreboligene er et annet tema man bør se på. Mange steder blander man eldre og trygdede med rusproblemer i samme blokk. Det er ingen god kombinasjon, og mange av de eldre føler seg utrygge.

Så langt virker jobben variert og interessant. Jeg får blir også kontaktet av en del fylkeskommuner og kommuner som er interessert i dette med eldreombud. Personlig tror jeg dette er en ordningsom passer best for en fylkeskommune eller et interkommunalt samarbeid. De fleste kommuner blir for små.

Et eldreombud må være synlig og utadvendt. Man kan brenne ut litt, og jeg tror ikke jeg skal være her i 20 år. Jeg har nok hatt bedre betalte jobber også, men det var utfordringen jeg var ute etter, da jeg takket ja til jobben.

Jeg tror det er en fordel at jeg kommer fra et lite sted hvor man er ujålete og vant til å omgås folk fra alle generasjoner. Hjemstedet mitt, Grong i Nord-Trøndelag, er et sånt sted, hvor både ungdom og eldre møttes på de samme stedene, så jeg merker jeg har lett for å snakke med alle de eldre jeg møter.

Jeg ser at det er mye bra eldreomsorg i Oslo, selv om det er en del ting som kan bli bedre.