Verdig omsorg må være fleksibel

Det hender jeg blir spurt om jeg virkelig tror på en trygg, verdig og god eldreomsorg i Norge. Det hender også at jeg nøler i mitt svar, jeg må virkelig kjenne etter; tror jeg dette er mulig? Tror jeg fortsatt på en tjeneste som kan ivareta mennesker i særlig sårbare situasjoner?

Jeg vet ikke. Det jeg har tro på, er de mulighetene som er gitt tjenesten og den enkelte omsorgsutøver. Mulighetene ligger der, men preges ofte av ytre krav som begrenser mulighetsrommet.

Hvem er pasientene våre?

La oss ta for oss en pasientgruppe som er sentral i eldreomsorgen; personer med demens. De er særlig sårbare og totalt avhengige av den tjenesten de får tilbud om. Personer med demens har ofte redusert evne til å vurdere konsekvenser av egne handlinger og valg. Dette er ett av flere utslag sykdommen kan skape.

Andre konsekvenser er reduserte evner til abstrakt tenkning og derav manglende forutsigbarhet, noe som skaper utrygghet og erfart kaos. Helsepersonells rolle vil i stor grad knyttes til å skape trygghet og kontinuitet for disse pasientene, samtidig som grunnleggende behov skal ivaretas.

Er dette kunnskap omsorgsutøverne baserer pleien på? Forstår alle pleierne hvilket ansvar demenssykdommer bringer med seg? Hvilken bestilling har pleierne med seg inn i møte med pasientene?

Hva betyr det å ha ansvar for at omsorgen blir verdig?

Alle situasjoner i menneskebehandlende organisasjoner preges av uforutsigbarhet. Noen dager går etter prosedyren/rutinen, men de fleste dagene gjør det ikke. Møte med personer med demens vil ofte preges av uforutsigbarhet som fordrer at omsorgsutøveren må kunne forstå, vurdere og handle i situasjonen der og da.

Personer med demens har altså vanskeligheter med å tilpasse seg ulike situasjoner. Konsekvensen, dersom omsorgen skal være verdig, er derfor at helsetjenesten må tilpasse seg pasienten.

Men helsetjenesten er ikke bygd opp slik. Det er pasientene som må tilpasse seg tjenestetilbudet. Handlingene hos den enkelte pasient er ofte forhåndsdefinerte gjennom vedtak, rutiner eller prosedyrer. Men pasientene passer ikke alltid inn. Er det da pasientene eller tjenestetilbudet det er noe galt ved?

Jo mer forhåndsdefinert omsorgshandlingene er, jo lettere er det for den enkelte utøver å fraskrive seg ansvaret. Er dette tenkt på?

Mye tyder også på at jo mindre utdanning omsorgsutøveren har, jo færre spørsmål stiller vedkommende til vedtak og rutiner. Jobben er så å si gjort når vedtaket/rutinen er gjennomført. På hvilken måte er verdig omsorg ivaretatt i disse vedtakene/rutinene?

Skjønn – luksus eller forutsetning?

For pasienter med demens er en forventning om tilpasning så godt som umulig å innfri. Tjenesten definerer problemene i pasientens kropp: Hun biter og klorer, selv om vi er to på henne. Vi gir henne Sobril, men det virker ikke.

Er dette greit? Hva med situasjonsforståelse? Hva skjer? Kan jeg som omsorgsutøver opptre annerledes? Hva skal til for at hun opplever trygghet?

Den kloke og kunnskapsrike omsorgsutøveren vil stille slike spørsmål. Hun vil bruke skjønn i situasjonen for å tilstrebe trygghet og verdighet. Er det rom for slike skjønnsmessige vurderinger i eldreomsorgen?

Spørsmålet er betimelig, da tjenestetilbudet ofte er nøye beregnet når det gjelder tidsbruk og bemanning, hvilket kan redusere mulighetene for skjønnsbruk. Til lederne: Hvem belønner dere for hva?

Hva er det vi gjør? For hvem?

En vakker høstdag var jeg på besøk på et sykehjem da jeg fikk øye på flere pasienter på tur ut i finværet. I foredraget senere snakket vi om fleksibilitet i avdelingene og bruker dette med frisk luft og å utnytte solfylte dager som eksempel.

– De er frivillige. Dette har ikke vi lenger tid til, sa en av pleierne skarpt.

Jeg spurte frimodig om de serverte middag hver dag. – Selvsagt, var svaret.

Hvorfor er det selvsagt? Hvorfor ikke lage litt lett niste og gå ut i stedet? Forsamlingen var forferdet!

Gir vi pleierne i eldreomsorgen inspirasjon og engasjement til å skape et tjenestetilbud som er fleksibelt der også personer med demens passer inn? Er reglene og rutinene så faste at det å utfordre dem ikke er en tanke engang? Hva vi gjør og hvordan vi bruker tiden, er nødvendige diskusjoner for framtidens eldreomsorg.

En verdig, god og trygg eldreomsorg er absolutt innenfor rekkevidde, men da må vi gi omsorgsutøverne et mulighetsrom for å ta det store ansvaret de har. Dette krever kunnskaper, men også arbeidskulturer som ikke bare er lydige mot alle oppgavene, men som inspireres og belønnes for å utfordre ritualene der det er nødvendig i den gode omsorgens hensikt.