Kronikk

Vanskelig balansekunst
Barnevernet utsettes for kritikk fra både brukere og fagfolk. De siste debatter bærer preg av manglende tillit og respekt. Det er en utvikling alle involverte bør passe seg for.
For å kunne håndtere kritikk på en konstruktiv måte, må ønsket om å ha rett ignoreres.
Når et menneske kommer med en uttalelse i strid med det et annet menneske tror på, vil den logiske delen i hodet forberede seg på angrep, ifølge Dale Carnegie, professor i moderne nevrovitenskap. Vi kan ha en tendens til å komme i forsvarsposisjon. Slik er vi. Når mennesker motsier hverandre, fører det til at relasjoner dem imellom bygges ned i stedet for opp.
Vi kan høre fra kritiske stemmer om feil og mangler. Kritikken kan bygge på enkeltsaker som løftes fram i mediene, og som belyser saksbehandlingsfeil og svake barnevernfaglige vurderinger. Den kan også rette seg mot barnevernsystemet på et mer generelt grunnlag, men på bakgrunn av enkelterfaringer.
Forsking, undersøkelser og rapporter som konkluderer med negative konklusjoner om hvordan barnevernet fungerer, er en annen form for kritikk.
Kritikken kan oppleves som hard og til tider ganske uberettiget. De som i særlig grad vil oppleve seg truffet, er ikke byråkrater i departementet eller politikere i regjeringen eller Stortinget, men barnevernsarbeidere som til daglig jobber med barna og foreldrene. De som utgjør dagens barnevern, og som hver dag vier sin tid og sitt engasjement til å hjelpe familier med det formålet å sikre barn den beskyttelsen og omsorgen de har krav på.
De som reiser kritiske spørsmål og kommer med anklager, er ofte personer som har gjort seg smertefulle erfaringer innen barnevernsystemet, og som har opplevd dyptinngripende integritetskrenkelser. Det kan også være forskere eller fagfolk som retter kritikk, enten på bakgrunn av forskingsresultater eller faglige vurderinger basert på sin arbeidserfaring innen feltet.
Vi har nylig opplevd at representanter fra barnevernsystemet og barnevernorganisasjoner aktivt responderer på kritikken og engasjerer seg i debatter. Det er positivt når de som kritiseres, velger og makter å engasjere seg. Å møte og anerkjenne kritikerne kan etablere forbindelser og legge til rette for dialog.
Skal vi skape en dialog og tillit hos hverandre, bør vi ifølge nevrovitenskapelige teorier søke å forstå den andres meninger – stille spørsmål og lytte – men ikke forhåndsdømme eller konfrontere. Vi trenger ikke å være enige, men vi bør sette pris på den andres meninger og ta oss tid til å forstå hva den andres behov, drømmer og ambisjoner er. Dette kan vanskelig la seg gjøre hvis vi samtidig motsier den andre eller til og med responderer med motangrep.
Når vi responderer med våre vurderinger og tolkninger av den andres meninger, og i tillegg på en negativ måte, legger vi til rette for en vedvarende mistillit som kan låse mulighetene for samarbeid. Når vi i stedet tilnærmer oss den andre på en åpen og vennligsinnet måte, uten fordommer, legger vi til rette for at meningsutvekslingen kan fortsette. Vi etablerer muligheter for et samarbeid.
Enkelte kan raskt la seg la seg rive med og peke ut hva som er galt med den andre. Kommentarfelter i sosiale medier er gode eksempler på nettopp det.
Dersom formålet er å nå den eller de som kritiseres, må den enkelte løsrive seg fra sitt eget ego, og sette egne behov og synspunkter til side. Den enkelte må makte å se alt i et mer helhetlig perspektiv.
Og for å kunne håndtere kritikk på en konstruktiv måte, må ønsket om å ha rett ignoreres. Det er nettopp denne evnen til ikke å tillate seg selv å bli emosjonelt kapret av situasjonen som blir avgjørende for å kunne håndtere kritikk og samtidig fremme en kommunikasjon som kan romme både strid og samarbeid.
Kommunikasjonen bør innby til tillit og ikke mistenkeliggjøring. Det er slik respekt og relasjoner bygges opp og mistillit bygges ned.
Dette likner på én av de viktigste oppgavene barnevernsarbeidere har i sitt daglige virke, hvor de skal kartlegge, bygge tillit og forstå store og små mennesker, for så å finne løsninger.
Den er ingen lett, men svært viktig oppgave som krever ydmykhet og en evne til å balansere mellom strid og samarbeid i møte med mennesker. En oppgave som krever at den enkelte makter å lytte og forstå uten å forhåndsdømme. Det er en svært krevende balansekunst vi andre også bør vise forståelse og respekt for.