Syrerne kommer – hva nå?

Har dere hørt om Abdul Fattah Jandali? Det tviler jeg sterkt på. Han er nestleder i Boomtown Casino and Hotel i Reno i Nevada. Han immigrerte til USA fra Syria på midten av forrige århundre.

Hvor mange av oss reiste til Nevada og spilte i Boomtown Casino? Og hvis noen gjorde det, er det lite sannsynlig at de hadde lyst å snakke med casinoets nestleder, en innvandrer fra Syria.

Samtidig, kanskje har dere hørt om hans sønn? Sønnen het Steve Jobs!

Hovedemnet i hele Europa de siste dagene er flyktningkrisen. De fleste norske kommuner yter maksimalt i et forsøk på å bosette flest mulig av disse virkelig trengende folkene.

Min kommune, som regnes som mellomstor (i underkant av 10.000 innbyggere), har til nå bosatt 29 syrere.

Det er ikke meningen å skryte av det. Mye viktigere er å vise kvalifikasjonsstrukturen de bosatte i denne nordnorske kommunen har. Av elleve voksne personer har vi fått en sivilingeniør, en lærer i fransk, en tannlege, en farmasøyt, en lærer i fysisk fostring, en maler og en bilmekaniker.

De fleste av dem fullførte universitetsutdanning i Europa, mest i Russland, på grunn av gode forbindelser mellom Russland og Syria. Derfor blir jeg veldig opprørt når jeg ser hvordan disse menneskene blir behandlet av enkelte land. De blir slått med batonger, gasset med tåregass, skutt på med gummikuler … Og de ønsker bare en sikker havn for seg og familien.

Og jeg vil avklare én ting: Ingen forlater gladelig sitt hjemland. Det er mye som må til før en bestemmer å si farvel til sin barndom, familie og venner og begi seg på en livsfarlig reise til det ukjente.

Mange i Europa og her i landet er engstelige for sine samfunn, og hvordan et så stort antall mennesker med en annen kulturbakgrunn og religion kan påvirke deres lokalmiljø. Ordene islam og muslim har fått en negativ klang i det siste.

Samtidig, min erfaring med bosatte på Fauske er at de fleste av dem er like religiøse som gjennomsnittlige «innfødte» nordlendinger. De misliker IS mer enn folk i Europa, i og med at de er fordrevet fra sitt hjemland akkurat av – IS!

Noen sier de er lykkejegere. Og det er ikke til å feie under teppet at blant dem finnes det folk som drømmer om vesteuropeiske og skandinaviske velferdsgoder. Men det er et mindretall. Og flinke ansatte i norske kommuner kan realitetsorientere lykkejegere om kravene til livet i Norge.

Anno Domini 1993 kom ca. 13.000 av mine landsmenn, inkludert min familie og meg, til Norge. Blant dem var det en relativ ung bosnier som «koste seg» på sosialhjelp de første to-tre årene.

En gang møttes vi på gata, og han betrodde meg: «Jeg trodde at mine drømmer gikk i oppfyllelse da jeg kom til Norge. Jeg hadde nok penger til mine behov og hele dagen til disposisjon. Nå innser jeg at det er det ikke. Det er ikke det livet jeg drømte om.»

Det hører med til historien at han fullførte ordinær norsk videregående skole og ble bilmekaniker. Da han fikk sinn første lønn, spanderte han en kopp kaffe og en kake på meg og sa, stolt: «Dette spanderer jeg – ikke den norske staten!»

Jeg tror, egentlig, at syrere kommer i en mer bekvem tid enn bosnierne. I de siste 20 årene er Norge blitt et mye mer åpnet samfunn, og nordmenn har mindre fremmedfrykt og mer forståelse for sine nye landsmenn.

Nyeste meningsmåling viser at 54 prosent av nordmennene mener at innvandring er et gode for landet. Kun 12 prosent mener det motsatte, viser en ny undersøkelse utført av Ipsos/MMI på oppdrag fra Aftenposten og Dagens Nyheter. Så bra!

Uansett, ingen kan forvente at de som rømmer fra krig og elendighet bare skal gli inn i miljøet. Det er nok å se Dagsrevyen for å forstå at folk fra Syria har en ryggsekk utenom det vanlige. Deres integrering i det norske samfunnet blir en møysommelig jobb som krever dyktige, bestemte og motiverte ansatte. Og er mange gode flyktningarbeidere i det ganske land.

Samtidig, i situasjoner når det kommer en uvanlig stor bølge av en bestemt flyktninggruppe, trenger flyktningtjenesten støtte og hjelp for å utføre et systematisk arbeid og ikke bare, på grunn av overbelastning, holde på med slukningsarbeid. Da blir veien til en god integrering mye lengre.