Streiken Røe Isaksen må stanse

Tirsdag kveld arrangerer Arendalsuka skoledebatt. Om den ikke sendes på riksdekkende TV, kommer nettavisene til å sende den. Lærere over hele landet vil få med seg det unisone budskapet fra rikspolitikerne om at skolen legger grunnlaget for framtidens verdiskaping, og at det er lærerne som skal gjøre skolen god.

Noen av de lærerne som ser på debatten, vil allerede være i streik. Flere vil bli tatt ut senere i uken. Det naturlige spørsmålet til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og Aps skolepolitiske talsmann Trond Giske er om det går an å si at man satser på læreren så lenge de tilbys en arbeidstidsavtale som er så dårlig at tre av fire lærere i en uravstemning heller foretrekker streik.

Rikspolitikerne vil svare at dette ikke er deres bord. Det er kommunene som er lærernes arbeidsgivere, og KS er – som vanlig – ikke representert i det skolepolitiske debattpanelet. Kunnskapsministeren vil understreke at det ville være en kraftig undergraving av forhandlingsinstituttet, dersom han skulle gripe inn overfor kommunenes arbeidsgiverorganisasjon for å få dem til å gi lærerne en bedre avtale.

Formelt sett vil Røe Isaksen ha rett, men velgerne vil neppe slå seg til ro med ansvarsfraskrivingen. Hvis han virkelig mener alvor med retorikken om at denne regjeringen satser på læreren, får han sørge for at de får en god arbeidsavtale og god lønn. Gjør ikke KS jobben, får han heller ta arbeidsgiveransvaret tilbake til staten. Lærerorganisasjonene ønsker seg det, og den politiske opposisjonen har allerede begynt å diskutere om de skal sette KS på sidelinjen.

Situasjonen for regjeringen er derfor alvorlig. Dersom lærerstreiken varer en god stund inn i skoleåret, vil man både risikere at kravet om å statliggjøre skolen vokser og at troverdigheten i lærerretorikken forsvinner.

Konklusjonen er at kunnskapsministeren må bli den som bidrar til at streiken blir avblåst. Den mest sannsynlige løsningen er at det parallelt med lønnsforhandlingene inngås en muntlig eller skriftlig avtale mellom regjeringen og arbeidslivets parter der det på en eller annen måte tilføres mer ressurser eller gis noen goder til lærerne og kommunene. Slike arrangementer har man hatt mange ganger tidligere. AFP-ordningen ble eksempelvis innført ved at regjeringen skrev et brev til partene i det avgjørende forhandlingsdøgnet.

Regjeringen vil ikke forplikte seg mer enn absolutt nødvendig – både fordi den misliker at den blir tvunget til å bruke penger, men også fordi det er viktig å la arbeidsgiverforholdet for lærerne være mest mulig rent. En tilleggsavtale i år må i minst mulig grad involvere staten i framtidige forhandlinger. Man må også vokte seg for å skape forventninger om at staten i framtiden skal komme inn og løse opp fastlåste forhandlinger.

Kunnskapsministeren og hans folk må følgelig utvise stor politisk klokskap. De må forstå hvordan KS og Utdanningsforbundet tenker, og de må være så tilbakeholdne at partene i konflikten fortsatt ser behovet for selv å lete etter løsninger.

Det er vanskelig nok i seg selv, men ekstra vanskelig i år, fordi det har vist seg at forhandlerne ikke har den myndigheten som er vanlig. Ledelsen i Utdanningsforbundet viste i vår at de ikke kjente sine egne medlemmer. Da de anbefalte en ny tariffavtale med KS, visste de at risikoen for et nei i uravstemningen var stor. Men det kom helt sikkert overraskende på dem at hele 72 prosent stemte imot, og at valgdeltakelsen var så høy som 67 prosent. Spørsmålet nå er om KS og regjeringen enda en gang kan inngå avtale med en ledelse som blir overkjørt av sine egne medlemmer.

Lærernes arbeidsgiverorganisasjon, KS, har også vært uvanlig flerstemt i årets oppgjør. Bare denne uken har tre ulike KS-representanter uttalt seg til mediene: Den politisk valgte lederen, Gunn Marit Helgesen, forhandlingslederen Per Kristian Sundnes, og sjefen for KS Forhandling Hege Mygland. De tre sier stort sett det samme, men budskapet er likevel såpass flerstemt at arbeidstakerorganisasjonene blir frustrert. Noen formidler at KS er villig til å endre på alt i den forkastete avtalen, andre sier at det er lærerne som har skapt streiken og at det er de som må gjøre noe for å få slutt på den.

Det grunnleggende problemet med KS, er at omverdenen ikke vet om KS-styret er veldig opptatt av å få en arbeidstidsavtale som tvinger lærerne til å ha mer bundet arbeidstid. Noen kommuner er veldig opptatt av det, fordi de ser på det som et middel for å få lærerne til å samarbeide mer. Andre kommuner mener at det bare fører til strid og uenighet om man presser fram en avtale som læreren ikke ønsker. De viser til at Oslo kommune har inngått en avtale med Utdanningsforbundet som alle er rimelig fornøyd med.

Tar man med at KS' hovedstyre er politisk sammensatt, og at SVs representant allerede har distansert seg fra hele forhandlingsstrategien, blir bildet mildt sagt utydelig for en kunnskapsminister som er nødt til å finne ut av hva som er det aller viktigste for hele KS.

Han står foran en formidabel oppgave som han bare er nødt til å løse.