Stang og staur i Oslo

Det er mye godt å si om Oslo som hovedstad. Det er en flott by. Dessverre er det ikke like lett å si det samme om byen som kommune. Da jeg var ung, var Oslo en ledestjerne. Det var dit man reiste for å studere reformer og få tips om nyskaping og utvikling av de kommunale tjenester. Men det er lenge siden.

På ett område var det kommunale Oslo først i landet. I 1986 avviklet de formannskapsmodellen og innførte en slags parlamentarisme, kalt byråd. Ordføreren skulle bli en rendyrket møteleder i bystyret og helst ikke mer.

Men det såkalte byrådet har aldri funnet sin plass i folkets bevissthet. Det var mer swung over ordførere som Brynjulf Bull og Albert Nordengen. Til tross for at Oslo har hatt byråd i snart 30 år, er det få som vet hvem som er byrådsleder. Derimot vet nesten alle hvem ordfører Fabian Stang er.

Dette har ført til uro i opposisjonen, dvs. Arbeiderpartiet, hvor mange mener man ikke skal stille med ordførerkandidat, men kun byrådsleder. Av prinsipielle grunner, sies det. Men det er nok like mye fordi de er ubekvem med å måtte stille i et valg hvor ordføreren er en stemmesanker av dimensjoner.

Det vil ikke forbause meg om Høyres nåværende byrådsleder også gjerne skulle blitt kvitt ordføreren.

Begrunnelsen for rådsmodellen eller parlamentarisme, som benyttes i en del kommuner og fylker, er at den skal gi bedre politisk styring. Ofte brukes landets regjering som eksempel. I beste fall halter denne sammenlikningen. Departementenes embetsverk er jo først og fremst et politisk sekretariat. I staten er det meste av tjenester og faglige oppgaver organisert selvstendig og på armlengdes avstand fra departementet, ofte med egne styringsorganer. I kommunene derimot lever man tett på både tjenester og oppgaver. Da har partipolitisering av en nøytral, daglig administrasjon betenkelige sider.

Mer betenkelig at det at kommunestyret og fylkestinget svekkes ytterligere. I den stadig økende mengde av interkommunale og regionale organer, som hver for seg kan ha de beste motiver, har vi lett for å glemme at kommunestyret er den eneste forsamling som har folkets direkte mandat. Alt det øvrige er egentlig bare hjelpeorganer for kommunestyret. Nye politiske organer på utsiden av den eneste folkevalgte forsamling, er neppe en god idé i en tid da alle snakker om å styrke lokaldemokratiet. Ordføreren derimot, er folkets fremste tillitsvalgte.

De etablerte byråd og fylkesråd gjør sikkert sitt beste for kommunen og innbyggerne, men jeg har med hånden på hjertet vanskelig for å se at Oslo og Bergen styres bedre enn Trondheim og Stavanger, eller at de nordnorske fylkene gjør det bedre enn de på Vestlandet.

Nei, takke meg til ordføreren. Han eller hun har en rotfestet stilling i det norske folk. Nesten alle innbyggere vet hvem ordføreren er. Selvsagt er det en politisk stilling, men den gode ordfører kan ikke først og fremst være en partipolitisk figur. Han må være hele befolkningens ordfører, inkluderende og løsningsorientert. Under den forrige store kommunelovrevisjonen på begynnelsen av 90-tallet, ble det gjort forsøk på å fjerne både ordføreren og formannskapet. Det lyktes heldigvis ikke. Man skal være meget varsom med å fjerne innarbeidde institusjoner som alle kjenner, og som bærer høy demokratisk legitimitet.

Derimot kan det kanskje være grunn til å spørre om ikke ordføreren, med sin spesielle funksjon, burde være direkte valgt av folket.

I perioden 1999–2007 hadde vi forsøk med direkte ordførervalg i en rekke kommuner. På tross av at mange gjerne ville fortsette med ordningen, fant partiene ut at slik kunne vi ikke ha det. Det må da være grenser for hva folket skal blande seg i. Partiorganisasjonene, som jo har en meget begrenset og oversiktlig medlemsmasse, fant det tryggest at slike alvorlige spørsmål avgjøres bak lukkete dører.

Det er synd. Vi trenger mer direkte demokrati i politikken, ikke mindre. Det får vi nok ikke. Det politiske establishment liker egentlig ikke direkte demokrati og folkeavstemninger. Da kan de miste kontrollen.

Læreren Niels Vogel har i en bok samlet noe av det småskolebarn har skrevet som svar på oppgaver. Her er svaret på hva politikk er:

«Politikk er når noen bestemmer over andre. Det skjer inne i Stortinget, som består av ca. hundre eldre mennesker som er sammensatt fra hele landet. Deres første plikt er å tjene på befolkningen i tykt og tynt. På den ene siden av stortingssalen sitter regjeringen, og på den andre side sitter opinionen eller det tause flertall, som vi også kaller dem. For å få litt forandring, bytter de plass hvert fjerde år. Fra prekestolen i Stortinget snakker de om kapp, og den som vinner, blir ordfører.»

Selv om valgordningen ikke er helt korrekt beskrevet, så skjønner vi alle hvilken unik posisjon ordføreren har, også i den oppvoksende slekt. Det burde Oslo ta inn over seg.

Ordføreren er og blir kongen på haugen.