Som et diesellokomotiv i et grønt skifte

Margrethe Kristiansen er leder for de fem sykehjemmene med i alt 600 ansatte i Tromsø kommune. Hun var den første doktorgradsstudenten jeg var veileder for ved Universitet i Tromsø og er glødende opptatt av at de ansatte skal jobbe kunnskapsbasert. Altså beste former for sårstell, ernæring og omsorg. Kort sagt at tjenesten utvikler seg for å møte nye krav og behov.

Derfor vil hun at det forskes med og på kommunene. Men hindringene står i kø. Ikke har kommunene satt av penger til forskning, ikke har de ansatte tid til å forberede deltakelse i forskningsarbeid, og ikke har kommunen lagt inn forskning i sine planer. Og når et forskningsprosjekt kan ta tre år, og kommunepolitikere byttes ut etter fire år, er det fort at en ny molo, en gangvei eller rehabilitering av en skole prioriteters i kjølvannet av valgløfter.

Det er noen svært få unntak. Kristiansen gjorde et raskt, usystematisk søk i handlings- og økonomiplanen i enkelte større kommuner:

• Kristiansand: «Forskning» gir 46 treff. Ønsker å utvikle ny strategi for forskning. Satt av 1 million kroner som egenandel i 2021 til forskning, foreslår å øke til 1,5 millioner i 2022.
• Bergen: «Forskning» gir 44 treff. Hovedsak skole og utdanning, få treff innen helse og omsorg. Er kunnskapskommune, men fant ingen opplysninger på om det er satt av penger.
• Tromsø: «Forskning» gir fire treff. Ønsker forskning. Ingen opplysninger om øremerkede penger.
• Trondheim: «Forskning» gir 60 treff. Universitetskommune som gjerne vil ha flere ansatte med PhD. Områdene barn, unge og skole dominerer. Ingen opplysninger om øremerkede penger.

Skal en kommune være en reell medforsker, må den velge de prosjektene som er viktigst for seg. Og spørre seg: Hva vil vi oppnå og hva skal vi bidra med selv?

Hvis kommunens egenandel skal være for eksempel ansatte på et sykehjem som fristilles fra arbeid for å delta i forskningsarbeid, må det settes inn nye folk. Hvis de ikke har tilgang på flere medarbeidere eller penger til å lønne vikaren, er det da forskerne fra et universitet eller konsulenten fra det private rådgivningsfirmaet som skal utføre sårstell og medisinutdeling?

Utfordringen oppsto senest da Tromsø kommune ble invitert av Helsedirektoratet til å være pilot i utvikling av det digitale lederverktøyet Trygghetsstandard i sykehjem. Men her fikk de etter hvert ekstrabevilgning fra direktoratet for deltakelse av ansatte.

Som forsker opplever jeg ofte et utenforskap når det gjelder kommunene. Jeg kommer ikke alltid i posisjon med dem når jeg søker samarbeid om forskningsprosjekter. Kristiansens egne erfaringer og søk i kommunenes planverk forklarer mye. Kommunene setter ikke av penger til forskning, og de har ingen infrastruktur for det. De ansatte har ikke ledig tid.

Vi kan heller ikke forvente at kommunene blir forskningskompetente selv om de har én eller to ansatte med doktorgrad. Og det vi forsker på i én kommune er ikke nødvendigvis relevant for andre kommuner. Med 356 kommuner i Norge må vi regne med 356 måter å organisere omsorgstjenestene på.

Det er mer enn nok «verktøy», reformer og maler som skal gjøre kommunene i stand til å jobbe bedre. Ifølge Kristiansen er dette viktige konkretiseringer av forskningen. Men skal de komme til nytte, trenger kommunene ressurser og kompetanse til å integrere dem i sine arbeidsmåter.

Pengebruken i stat og kommune er cirka 50/50. Men sykehusene får 90 prosent av forskningsmidlene i forhold til kommunene. Det til tross for at kommunene får en stadig viktigere rolle med å ta vare på pasienter som skrives ut fra sykehus, og å drive omsorgstjenester for sine innbyggere

– Men skal vi ta ansvar for flere tjenester overfor innbyggerne, må vi vite mer om dem som blir morgendagens mottakere. Slik kan vi forberede oss. Men her er det lite kunnskap ut over at flere blir eldre. Samtidig blir vi minnet på gjennom Leve hele livet, Kompetanseløft 2025, Nasjonal helse og sykehusplan osv. at det er viktig at vi skal jobbe smart og fremtidsrettet for å nettopp møte morgendagens behov, sier Kristiansen.

Senter for omsorgsforskning (SOF) og Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester er viktige fag- og forskningsorganisasjoner som kan bidra til at kommunenes omsorgstjenester får til forskning og tilhørende endringsarbeid.

SOF skal ha den akademiske friheten og hører naturlig hjemme i sine vertsinstitusjoner, altså høgskoler og universitet, men i dag er vi og kommunene rigget på en for uforpliktende måte til at vi får til et samarbeid som ville bedre til nytte for kommunene.

Samarbeid gir grobunn for nye løsninger. Det styrker kommunene, forskningen og praksisfeltet. Men i dag framstår organiseringen av Kommune-Norge som et diesellokomotiv i et grønt skifte. Noe er helt i utakt med behovene.