Selvbosetting og krafttaket for flyktninger

I Norge skjer bosetting av flyktninger vanligvis ved at kommunene finner boliger til flyktningene. Når kommuner takker nei til å bosette flyktninger, skyldes dette ofte mangel på kommunale boliger eller kommunalt disponerte framleieboliger. Dette er en viktig grunn til at bosettingsarbeidet har vært under press her i landet de siste årene.

Fra 2012 og fram mot sommeren 2015, satt det til enhver tid om lag 5.000 bosettingsklare flyktninger og ventet i norske asylmottak. Den internasjonale flyktningkrisen, som tok til på denne tiden, ga grunn til å frykte en ytterligere opphopning på mottakene.

Som et ledd i bestrebelsene på å redusere køen av bosettingsklare flyktninger, oppfordret staten i fjor kommunene til å åpne opp for bruk av «avtalt selvbosetting». Ordningen legger opp til at flyktninger kan finne boliger på egen hånd i det private leiemarkedet. Forutsetningen er at leiekontraktene godkjennes av bosettingskommunene og IMDi. Dermed overlates bosettingsarbeidet i større grad til flyktningene selv.

Kravet om godkjenning fra kommuner og IMDi gir imidlertid myndighetene fortsatt muligheter til å styre selvbosettingen, blant annet for å unngå at det oppstår store konsentrasjoner av flyktninger på bestemte steder, slik man har sett i Sverige. 

Én av forventningene til avtalt selvbosetting er at ordningen skal føre til bedre utnyttelse av det private leiemarkedet i bosettingsarbeidet. En annen forventning er at flyktninger som venter på bosetting, skal få større innflytelse over egen livssituasjon, og at dette igjen kan bidra til at de lykkes bedre som samfunnsdeltakere. Å vente i uvisshet på asylmottak er en belastning som kan føre til at flyktninger passiviseres. 

På oppdrag fra IMDi, utførte NIBR nylig en spørreundersøkelse om avtalt selvbosetting blant kommuner og asylmottak. Undersøkelsen tyder på at mer enn 140 kommuner praktiserer avtalt selvbosetting. En fjerdedel av disse kommunene bosetter en betydelig andel flyktninger på denne måten. Denne gruppen består hovedsakelig av sentrale bykommuner. I de andre «selvbosettingskommunene» dreier dette seg kun om noen få flyktninger.

I dag er det klart at kommuner over hele landet har tatt regjeringens oppfordring til følge og bidratt til et krafttak i bosettingsarbeidet. Bosettingsstatistikken viser at kommunene bosatte flere enn 11.000 flyktninger i 2015, noe som er en økning på 50 prosent fra året før.

Og økningen fortsetter. Så langt i år har kommunene forpliktet seg til å bosette 16.000 flyktninger. Hvordan er dette krafttaket blitt mulig, og hvilken rolle har avtalt selvbosetting spilt i denne sammenhengen?

Svarene kommunene gir på vår undersøkelse, bekrefter antakelsen om at avtalt selvbosetting bidrar til å åpne det private boligmarkedet for flyktninger og til raskere bosetting av flyktninger. Undersøkelsen viser at det i første rekke er enslige voksne menn som benytter seg av avtalt selvbosetting og dette kan være en viktig gevinst ved ordningen. Erfaringsmessig er det nettopp denne kategorien flyktninger som venter lengst på asylmottak.  

Når vi spør kommunene om avtalt selvbosetting fører til økt bosetting av flyktninger, spriker imidlertid svarene. Halvparten av selvbosettingskommunene svarer at de er uenige i at dette er tilfellet. En tredjedel sier seg enig i en slik påstand.

Sammenlikner man selvbosettingskommunene med andre kommuner i bosettingsstatistikken, finner man ingen entydige indikasjoner på at ordningen leder til økt bosetting av flyktninger.

Dette gjør det nærliggende å konkludere med at for flertallet av selvbosettingskommunene, er det kommunenes generelle vilje og evne til å bosette flyktninger som har vært utslagsgivende for den økte bosettingen, og ikke avtalt selvbosetting i seg selv. For et mindretall av disse kommunene ser det derimot ut til at avtalt selvbosetting har gjort det mulig å øke bosettingen av flyktninger.

Avtalt selvbosetting ser altså ikke ut til å være noen magisk løsning som gjør at utfordringene i bosettingsarbeidet kan løses i en håndvending. Vår undersøkelse tyder likevel på at det kan være klare gevinster å hente fra ordningen. Etter hvert som kommunene høster erfaringer og deler lærdom om hvordan de best kan håndtere avtalt selvbosetting, kan dette bli et viktig supplerende virkemiddel i bosettingsarbeidet.