Samskapelse, eller mer ostehøvel og fettsuging?

På denne tiden av året erfarer de fleste kommunepolitikere at kommuner lever i et krysspress mellom innbyggernes stadig høyere forventninger og på den andre siden stadig knappere offentlige ressurser. I mange kommuner blir det nok en gang «ostehøvelmetoden» som kommer til å berge neste års budsjett, dvs. blinde, prosentvise nedskjæringer som i løpet av året skal tas ut gjennom rasjonalisering, effektivisering og produktivitetsøkning.

Dette er en strategi med negative konsekvenser for servicenivået, det sliter på medarbeiderne og deres yrkesstolthet, og strategien virker negativt på innbyggernes tilfredshet med kommunen og deres tiltro til politikere. Ett sted går det en grense, og framover vil det bli stadig vanskeligere å lene seg på fettsugende Lean-teknikker og privatiseringsstrategier.

I dag er det ikke stort fett igjen, og offentlig tjenesteproduksjon er blitt så effektiv at private aktører knapt kan konkurrere. Situasjonen innbyr til å tenke radikalt annerledes om lokal tjenesteproduksjon og ressursbruk.

Samskapelse, eller på engelsk co-creation, er en hurtig framvoksende reformtrend som bærer i seg kimen til en ny og bedre hverdag for både politikere, administratorer, ansatte og innbyggere.

Samskapelse representerer en motsats til Lean og andre rasjonaliseringstiltak – det dreier seg om å mobilisere nye ressurser og introdusere nye og smartere løsninger. Samskapelse handler om å mobilisere kompetanser, ideer, engasjement og virkelyst blant medarbeidere, innbyggere, lokale virksomheter og foreningsliv i løsning av felles oppgaver, problemer og utfordringer.

Kjernen i samskapelse er å få offentlige og private aktører til å arbeide sammen og dele kunnskap og ressurser med hverandre, og på den måten lage en bedre, mer effektiv og mer demokratisk offentlig sektor.

Selv om betegnelsen er ny, representerer samskapelse langt fra noe nytt i norsk sammenheng. Leter vi bakover i historien, til tiden før profesjonalisering, teknokrati og NPM-inspirerte styringsfilosofier fikk sitte i førersetet, var dette utbredt, og samskapelse har bidratt til alt fra idrettsanlegg og strømforsyning til eldreomsorg og helsestell. I møte med morgendagens utfordringer kan vi hente viktige inspirasjoner i vår egen forhistorie.

Mange vil umiddelbart være enige i at samskapelse er en god idé, men hvordan realiserer vi dette?

Dessverre er ikke norsk kommunesektor særlig godt forberedt. La oss peke på to betydelige utfordringer: Pengenes betydning som politisk kommunikasjon og manglende arenaer for utvikling av samskapelse.

Den første utfordringen henspiller på at offentlige bevilgninger i praksis virker som et mål på prioriteringer. Å prioritere eksempelvis eldreomsorg betyr for de fleste politikere og velgere å bevilge mer penger til denne sektoren, selv om man i prinsippet kunne prioritert eldreomsorg gjennom mer samskapelse og mindre offentlige penger. Vi trenger å løse opp den mentale koplingen mellom prioritering og pengebruk, blant annet gjennom å tone ned det ensidige fokuset på økonomi til fordel for andre beslutningsprosesser og sakstyper.

Den andre utfordringen handler om manglende arenaer der politikere, innbyggere og fagpersoner kan møtes som likeverdige parter for å utvikle nye ideer til samskapelse.

I dag er innbyggerne i liten grad involvert i styre og stell utenom valgene, og politikere og fagpersoner i kommunen er organisatorisk sett skilt effektivt fra hverandre. Timeglassmodellen kan nok være et ryddig prinsipp når det gjelder formell ansvarsfordeling, men noe konstruktivt bidrag til samskapelse er modellen ikke.

Kanskje bør Norge se til Danmark når det gjelder å skape en arena for utviklingen av samskapelse. I Danmark har man nylig innført «§17.4-utvalg», en formalisert, men svært fleksibel utvalgsform som åpner for at politikere, administratorer, fagpersoner, borgere, frivillige organisasjoner og lokale virksomheter kan opptre som likeverdige partnere i arbeidet med å finne gode, praktiske og billigere løsninger på konkrete og viktige samfunnsproblem. Denne tilnærmingsmåten framstår for oss som atskillig mer meningsfylt enn den årlige runden med ostehøvel og fettsuging som norske politikere akkurat nå står midt oppe i.

Å ta samskapelse på alvor representerer en radikal omlegging som vil ta lang tid, og som vil utfordre både lovgivning, profesjonsinteresser og etablert praksis. Diskusjonen trenger likevel ikke vente. Staten bør legge aktivt til rette, juridisk så vel som økonomisk, slik at kommunene får anledning til å prøve ut denne arbeidsformen.

Og selv om det allerede i dag finnes en rekke eksempler på samskapelse i norske kommuner, så bør denne eksperimenteringen blir mye mer systematisk og målrettet.