Rett person på rett plass

Mange kommuner fordeler oppgavene uten å ta hensyn til de ansattes ulike kompetanse, ifølge en ny rapport fra Telemarksforsking. Det er stor forskjell på hva en ansatt uten helsefaglig utdanning observerer og tar hensyn til, sammenliknet med en som har kompetansen. I disse kommunene må pasienten og befolkningens forventninger til tjenestene tilpasse seg dette.

En slik fordeling av oppgaver er ødeleggende for tjenesten på så mange måter. Den er svært ineffektiv og ressurssløsende, den er i utakt med befolkningen og politikernes forventninger til kvalitet, og den gjør arbeid i tjenesten langt mindre attraktivt for de ungdommene som framtidens helsetjenester er så avhengig av.

Signalene blir stadig tydeligere: Helse- og omsorgstjenesten må bruke ressursene sine bedre. Rapporter og stortingsmeldinger har de siste årene påpekt betydningen og konsekvensene av økte forventninger til tjenestene. Det blir flere pleietrengende, og samfunnet forventer stadig bedre tjenester til brukerne av helse- og omsorgstjenester.

Samhandlingsreformen, innovasjon i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, regjeringens primærhelsemelding som kom i vår, og ny omsorgsplan 2020 har alle det til felles at de understreker at ressursene må brukes langt mer effektivt enn i dag – for å kunne møte framtidens utfordringer, utvikle kvaliteten i tjenestene og bruke samfunnets ressurser på en bedre måte.

Norsk Sykepleierforbund er sterkt bekymret for at disse signalenes tydelighet ikke helt oppfattes i den enkelte kommune. En rapport Telemarksforsking har utført på oppdrag fra NSF gir klart inntrykk av at mange kommuner ikke har kvalitet og ressursutnyttelse som hovedmål når de skal ansette og gjøre bruk av helsefaglig kompetanse utøvelsen av tjenestene. Snarere har de som ideologi at alle ansatte skal utføre de samme oppgavene, uavhengig av faglig bakgrunn og kompetansenivå. Da oppstår situasjoner der «en ufaglært steller den døende pasienten, mens sykepleieren vasker opp». Det rutinemessige oppgavene prioriteres, noe som bidrar til å «undergrave den autoriteten (og tiden) som skal til for å ta seg av mer kompetansekrevende oppgaver».

Rapporten konkluderer med at en stor andel universitets- og høyskoleutdannet helsepersonell vil øke det faglige fokuset og redusere sårbarheten ved sykefravær. Dette vil også skape fagmiljøer som vil gi grobunn for faglig innovasjon og utvikling i tjenestene, og vel så viktig; det vil skape et inntrykk av at kommunen faktisk satser på kompetanse og utvikling av sine medarbeidere. Det vil naturlig nok bidra til å gjøre medarbeiderne mer engasjert i å gjøre en god jobb.

I Hovedtariffavtalen med KS, Kapittel 3.3 «Kompetanse – læring og utvikling», står det: «Arbeidsgiver har ansvar for å kartlegge de ansattes kompetanse og analysere kommunens/fylkeskommunens kompetansebehov. På denne bakgrunn og etter drøftinger med de tillitsvalgte, skal det utarbeides en plan for gjennomføring av kompetansehevende tiltak.»

NSFs inntrykk er at mange kommuner ikke følger opp kompetansemangelen i tjenestene. En annen undersøkelse NSF har fått gjennomført, viser at bare 39 prosent av sykepleiere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten vet at det er utarbeidet en slik kompetanseplan. Telemarksforsking hevder at kommunene er altfor opptatt av den økonomiske bunnlinja.

Denne diskusjonen dreier seg både om bruk av ressurser i tjenesten, men også hvordan tjenestene må organiseres for å sikre best mulig kvalitet i framtiden. Veksten i antall eldre og pleietrengende vil kreve helt nye grep i framtidens tjenester.

Dersom vi ønsker å opprettholde en anstendig eldreomsorg, er vi helt avhengig av at oppgaver organiseres ut fra kompetansebehov, og ikke ut fra et likhetsprinsipp eller ut fra hvilke personer som til enhver tid er tilgjengelige. At det ikke er sykepleiere på vakt, innebærer ikke at de ufaglærte automatisk får sykepleierkompetanse.

Likevel: Å sette ufaglærte til å skifte på sår eller gi medisiner gir inntrykk av at kommunene mener det er slik.

I stedet for å nedgradere kompetansebehovet tilknyttet oppgavene, må kommunene begynne å oppgradere kompetansen. Riktig kompetanse må ansettes, eller den må utvikles.

Dette betyr ikke at det bare skal være helsefaglig personell i helse- og omsorgstjenesten. Snarere tvert imot; de siste årene har det vært en vel så stor utfordring at sykehjemmene har kvittet seg med annet støttepersonell – aktivitører, portører, rengjøringspersonell osv. Sykepleiere og helsefagarbeidere har derfor måttet ta disse oppgavene, i tillegg til de helsefaglige.

Flytting og overføring av ansvar og oppgaver til riktig kompetansenivå er etter NSFs mening nødvendig både når det gjelder kvalitet og ressursbruk. Det er mye man ikke trenger helsefaglig utdanning for å gjøre: Smøring av brødskiver, vasking av gulv, en del tunge løft og så videre. Så kan man heller se hva slags oppgaver sykepleiere kan overta fra legene. Kommunal barselomsorg, etablering av lavterskel helsehus med fokus på forebygging og rehabilitering og styrking av helsesøstertjenesten i kommunene er noen eksempler.

Regjeringen har med sin primærhelsemelding som kom i vår, understreket en vilje til å snu noen steiner for å se hvordan tjenestene skal kunne organiseres bedre. Dette er bra!

Satsingen på tverrfaglige løp, på gode rammebetingelser for ledelse på pasientnært nivå, og grunntanken om at organiseringen og finansieringen av tjenesten bør ta utgangspunkt i pasientens reelle behov – i stedet for gammelt tankegods om hvem som utfører oppgavene – vil etter vår mening kunne bidra sterkt til en bedre helse- og omsorgstjeneste i framtiden.

Løftet om videreutdanning for 15.000 sykepleiere er et annet skritt i riktig retning.

Dersom vi skal klare å nå våre mål om en skinnende eldreomsorg i framtiden, må vi tenke på hvilken kompetanse som utfører de ulike oppgavene i tjenestene. Sikkerhet og trygghet for pasientene forutsetter at man har helsepersonell som kan jobben sin.

Likedan vil man, gjennom å fordele oppgavene på en annen måte enn mange kommuner gjør i dag, frigjøre kompetanse til å følge ytterligere opp de pasientene som virkelig trenger det.

En slik anerkjennelse av helsefaglig kompetanse vil dessuten bidra til å øke attraktiviteten og rekrutteringen, enten vi snakker om sykepleiere eller helsefagarbeidere. Medlemsundersøkelser NSF har gjennomført tidligere, indikerer klart at spennende og faglig utfordrende oppgaver er svært viktig for våre medlemmer.

Dette er ikke akkurat rakettforsking. At riktig bruk av kompetanse har noen klare fordeler, er noe vi alle egentlig vet. Likevel – noen kommuner synes å ignorere dette fullstendig. Kanskje fordi det å tenke nytt og gjøre nye ting er vanskelig? Det er mye lettere å fortsette som man alltid har gjort. Men det blir det heller ingen utvikling av.

Det vi vet, er at kvaliteten i tjenestene vil være helt avhengig av en langt bedre bruk av ressursene enn det som er tilfellet i mange kommuner i dag.

Nå er det på tide at kommunene tar lederskap, og utvikler virkelighetsorienterte kompetanseplaner, i samråd med de tillitsvalgte. Dette er egentlig ikke først og fremst et tariffspørsmål – det er et spørsmål om hvorvidt kommunene skal overleve som troverdige leverandører av gode helse- og omsorgstjenester i framtiden.