Rekruttering – en sak bare for partiene?

Spørsmålet om politikerrekruttering er stilt i en liten svensk sommerdebatt. En gruppe politikere, aktivister, bedriftsledere og forskere har fortalt at vi tenker å starte en politikerskole i 2016. Vi søker mennesker som er politisk interesserte, men som av ulike grunner ikke har gått inn i et politisk parti.

Bakgrunnen er at det finnes så mange borgere, ikke minst unge, som er politisk aktive i hverdagslivets ulike rom. De følger nyhetsstrømmen via ulike medier. De diskuterer politikk med foreldre, venner, lærere og andre ansikt til ansikt, men ikke minst via internett. De har dårlig politisk kunnskap. De tror på sin egen evne til å bidra til forandringer. De har dannet seg ulike politiske oppfatninger om hva som er feil i samfunnet og hvordan et bedre samfunn burde se ut.

Men de kan ikke identifisere seg med noe politisk parti. En del av dem kan ikke for sitt bare liv tenke seg et liv som partipolitiker. Ungdomsforbundene oppfatter de som avleggse institusjoner som fører til ensretting og underordning. I stedet velger en del av dem å stå utenfor all slags kollektiv organisering. Andre organiserer sin interesse gjennom de nye folkebevegelsene og nettverkene rundt de spørsmålene de brenner aller mest for.

Vi mener at disse borgernes engasjement burde komme det politiske liv i kommuner, landet og Europa til del. Deres ressurser burde kunne bidra til å vitalisere det politiske etablissementet. De kunne gi nye ansikter til de folkevalgte, ansikter som flere kunne identifisere seg med og betrakte som sine representanter og finne verdt å stemme på.

Det er blant disse menneskene vi vil rekruttere deltakere til Politikerskolen Hev stemmen! Det er partipolitisk uavhengig initiativ. Med start våren 2016 kommer 25 deltakere med ulik bakgrunn til å delta i en ettåring utdanning i demokrati, politikk og samtidens viktigste framtidsspørsmål. Sammen vil de utvikle verktøy for å lytte, påvirke og ta plass som politisk folkevalgte.

Deltakerne vil få konkrete kunnskaper om politiske prosesser, innovativ lederskapstrening og fordypning i den nyeste forskingen om framtidens politiske utfordringer – men også dens muligheter.

Fortløpende under utdanningen kommer de til å utvikle verktøy for aktivt å kunne påvirke politikken og samfunnet. Etter utdanningen vil deltakerne kunne analysere det politiske landskapet både nasjonalt og internasjonalt. Dessuten får de et stort nettverk. Vi tror til og med at selvrefleksjon er viktig – muligheten for å fundere over hva et politisk engasjement og lederskap innebærer på et personlig plan. Den endelige kursplanen settes sammen i fellesskap med deltakerne.

Utdanningen kommer i stor grad til å bygge på idelle bidrag og medvirkning fra politikk, akademia og sivilsamfunnet. Vi inviterer inn aktører som vil bidra med tid, nettverk og kunnskap for dele sine erfaringer og sentrale lærdommer – og kanskje samtidig lære noe selv. Vi ønsker velkommen gjesteforelesere fra ulike deler av den nasjonale og lokale politikken, sivilsamfunnets organisasjoner, lokale og nasjonale medier så vel som spesialiserte akademikere og forskere.

Ideen har fått god mottakelse. Men den er naturligvis også blitt kritisert. Den innvendingen som gjør meg mest bekymret, er nærmest konstitusjonell: Å rekruttere politikere er partienes oppgave, og den skal ingen få ta fra dem.

At de som både har bidratt til og selv blitt de store vinnerne på det representative demokratiets totale dominans, også skulle være lovet et evig og ubetinget monopol på rekruttering av framtidens politikere, avslører hovmod. Burde ikke spesielt de som skulle passe på en, kanskje de fremste av demokratiets tjenere, ønske velkommen konkurranse eller tåle små eksperimenter? Til sjuende og sist er det fortsatt partier vi stemmer på. Det handler ikke om å omgå de store partiene.

Partiene burde sjenerøst og selvsikkert kunne si: «Så bra at vi får hjelp til å finne nye kandidater til de politiske oppdragene». De behøver jo ikke bekymre seg. Ingenting truer det representative demokratiet. Ingenting truer heller dem selv. De er fenomenale til å få oss til å stemme. Og de lever godt på de offentlige tilskuddene, som øker når deres velgere blir flere. Men – hva tvinger dem til å være aktive mellom valgene? Å skaffe flere medlemmer lønner seg knapt. Medlemmer kan til og med framstå som en byrde. Høyhastighetskulturen gjør langtekkelige partimøter og reflekterende rådslag til saboterende fartsdempere.

Er virkelig ikke representativiteten for viktig til helt overlates til partiene? De nordiske demokratiene er vel sterke nok til å tåle ulike forsøk på å skaffe flere velgere kandidater som de kan stemme på – slik at gapet mellom engasjement og representativt demokrati minskes.