Regjeringsforslag gir dyrere tjenester

Interkommunale selskaper (IKS) er utviklet for å gi kommunene et godt og effektivt redskap for at kommunene kan løse kommunale oppgaver og tjenester i fellesskap med andre kommuner.

Regjeringen foreslår nå å omgjøre IKS-ene fra selskaper som kommunen har fullt ut ansvar for til selskaper med begrenset ansvar. Hovedbegrunnelsen er påstander om at IKS-ene driver næringsvirksomhet i konkurranse med private foretak, og at mange av selskapene derfor mottar ulovlig statsstøtte.

Statsstøtten består i at dagens IKS-er kan låne til samme gunstige rentebetingelser som kommunene og derved levere sine tjenester til lavere kostnader enn det privat eide selskaper kan makte. Dette skyldes at kommunene, som deltar i IKS-et, i dag er fullt ut ansvarlig for selskapet herunder låneopptak.

I alt er det 257 interkommunale selskaper i Norge. Disse driver ordinære kommunale oppgaver som renovasjon, vann og avløp, havner, brann og redningstjenester, kommunal revisjon, barnevern og krisesentre, vernete bedrifter, legevakter og døgntilbud knyttet til kommunal øyeblikkelig hjelp, museer, felles arkiver, felles IKT og opplæring og næringsutvikling. Mellom 4 og 5 prosent av kommunenes utgifter disponeres gjennom IKS-er.

Da lov om IKS kom, ble det nevnt at IKS-ene kunne være særlig egnet for kommunal forretningsvirksomhet. Begrepet betegner kommunale oppgaver som er selvfinansierende gjennom avgifter og gebyrer vedtatt av kommunestyrene. Avgifter og gebyrer skal baseres på selvkostprinsippet. Det betyr at inntektene fra avgifter og gebyrer samlet ikke kan overstige hva det koster kommunen å yte tjenestene. Kommunal forretningsvirksomhet og næringsvirksomhet er derfor begreper med ulikt innhold. Kommunal forretningsvirksomhet er ikke kommersiell virksomhet. Kommersiell virksomhet har som formål å skape økonomisk overskudd i virksomhetene.

Det økonomiske ansvaret i IKS-er blir tydelig når vi ser på adgangen til låneopptak. IKS-er kan ta opp lån med deltakende kommuner som ansvarlige. Fylkesmannen godkjenner disse lånene. Siden kommunene ikke har lov til å garantere for det som betegnes som næringsvirksomhet, må en også kunne legge til grunn at IKS-ene ikke driver næringsvirksomhet. Det ville i tilfelle være i strid med forbudet mot kommunale garantier til næringsvirksomhet.

Forslaget om at IKS-er skal være selskaper med begrenset ansvar, gjør at formålet med selskapsformen blir borte. De viktigste økonomiske konsekvenser av endringen er at behovet for egenkapital i IKS-ene og lånekostnadene (renteutgiftene på lånene) vil øke. Det kan føre til at kommunene må øke sine kapitalinnskudd i noen av selskapene, og at kostnadene til tjenestene særlig fra de kapitalkrevende IKS-ene kan bli høyere.

Konsekvensen blir at husholdninger og næringsliv må betale mer for tjenester fra havner, vannforsyning og avløp og renovasjon som flere kommuner driver i fellesskap.

I noen grad kan dette motvirkes ved at kommunene garanterer for IKS-enes lån. Men i så fall vil dette bli mer tungvinte og byråkratiske ordninger, og kommunene og bankene må behandle hvert enkelt lån på en annen måte enn tidligere. Lån vil måtte refinansieres og baseres på nye låneavtaler, og det vil utløse behov for å nye kommunale garantier.

Siden kommunene og brukerne ikke lenger har noen økonomisk fordel av IKS i forhold til aksjeselskaper, vil forslaget stimulere til å omdanne IKS-ene til aksjeselskaper. Det vil føre til svakere styringsmulighet for kommunene og åpne for privatisering av selskapene.

De utfordringer som finnes med IKS-er og spørsmål om statsstøtte etter EØS-avtalen, bør løses på andre måter enn å omdanne IKS-ene til selskaper med begrenset ansvar. Det viktigste er å fastlegge at IKS-ene bare kan brukes til å ivareta kommunale oppgaver og tjenester, og at de ikke har adgang til å drive næringsvirksomhet.

På enkelte områder kan det være særskilte utfordringer. Det gjelder for eksempel renovasjon, hvor husholdningsavfall er en lovpålagt kommunal oppgave, mens næringsavfall er definert som en del av et marked hvor det både er private og offentlige aktører. I praksis løses dette ved at virksomhet knyttet til næringsavfall ivaretas av aksjeselskaper som enten er datterselskap eid av et IKS for renovasjon eller kommunen. Dette er for øvrig vanlig praksis dersom kommunen er involvert i næringsvirksomhet.

Kryssubsidiering; at kommunen eller IKS-et subsidierer næringsvirksomheten, kan være en utfordring, men den gjelder både når kommunen og IKS eier selskap og når kommunen deltar i næringsvirksomhet gjennom AS-er.

Kommunene må unngå å komme opp i problemer med ulovlig kryssubsidiering og statsstøtte. Det må de forholde seg til og følge opp både når det gjelder IKS-er, aksjeselskaper, garantier for lån og ved innkjøpsrutiner mer generelt.