Regionreform – en sak for Man eller Noen

Oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune er trukket inn i prosessen rundt kommunereformen i Norge. Det virker klokt. Erfaringene fra Finland viser at det er en utfordring å omstrukturere offentlige oppgaver med utgangspunkt bare i kommunene. Aldri har finske politikere kastet så lengselsfulle blikk mot de svenske landstingene som de siste årene, da reformpolitikken har gått ut på å skape kommuner som er sterke nok til å klare alle oppgaver.

Erfaringene fra Sverige – og fra den norske forvaltningsreformen i 2010 – viser på den annen side at det er vanskelig å få nok politisk energi i en reformprosess som bare handler om det regionale nivået. En slik reform blir lett en sak for Man eller Noen.

Det er valgår i Sverige, og regionspørsmålet – som det er blitt hetende – er nærmest dødt. Det begynte i 2003 med at den sosialdemokratiske statsministeren Göran Persson erklærte at hans ambisjon var å bli en ny Axel Oxenstierna, rikskansleren som organiserte Sverige på 1600-tallet.

Persson opprettet Ansvarskomiteen, som i 2007 kom fram til at arbeidet med å rydde i den svenske forvaltningen burde starte på regionalt nivå. Det skulle bli sterkere regioner, mellom sju og ti – mot 21 i dag – med flere oppgaver, og den statlige forvaltningen skulle følge de folkevalgte regionenes grenser.

En kort stund så det ut som om det skulle bli noe av forslaget. Siden er forutsetning etter forutsetning for reformen tatt bort, men ingen har heller avblåst prosessen. Det som er igjen sju år senere, er at ti av de 21 landstingene fra 2015 vil bli kalt regionkommuner, ettersom de har fått lov å overta det regionale utviklingsansvaret fra de statlige fylkesforvaltningene.

Ambisjonen om å skape nye geografiske grenser for regionene har strandet på at det er vanskelig å få til frivillige sammenslåinger. Det er heller ingen politisk støtte for en ny geografi for den regionale stat.

Eierskapet til prosessen som har pågått siden 2007, har vært mildt sagt diffus. Fredrik Reinfeldts høyreregjering har ikke tatt noe felles politisk standpunkt i regionspørsmålet. Regjeringen har bare fattet nødvendige beslutninger av teknisk karakter: Den har ansatt utredere og tatt stilling til søknader om å skape regionkommuner.

Typisk for hele prosessen er at når regjeringen har hatt noe å si i regionspørsmålet, har den ansvarlige ministeren skrevet på Dagens Nyheters debattsider. De offisielle beslutningene har vært få og ytterst formelle.

Forskjellen mellom Sverige og Norge, er at svenske ministre sjelden snakker om forvaltning. De snakker om pleie og skole, men sjelden om landsting og kommunalt selvstyre.

Noen politisk linje i spørsmålet har regjeringen ikke hatt, verken for eller imot regioner. I bakgrunn finnes – kan man ane, for debatten er ikke blitt ført for åpne dører – uenighet mellom Moderaterna og småpartiene om hvorvidt det overhode trengs et regionalt forvaltningsnivå i Sverige. Høyresiden har tradisjonelt vært skeptisk til mellomnivået, mens framfor alt Centerpartiet har vært regionforkjempere.

Uten initiativ fra regjeringen, blir det ingen parlamentarisk debatt. Når regjeringen tier, er det ingen som avkrever opposisjonen et standpunkt. Hva Socialdemokraterna, Vänsterpartiet og Miljöpartiet mener, er uklart. Mest slående er det at så få rett ut har sagt nei til regioner og nei til en ny geografisk inndeling av den statlige forvaltningen.

Ja-siden er lettere å identifisere. Sveriges Kommuner och Landsting har systematisk jobbet for sterkere regioner. Landstings- og kommunepolitikere har samlet seg om å søke om status som regionkommuner.

Den eneste ledende politikeren som har sagt noe i det hele tatt om regionspørsmålet i den senere tid, er Kristdemokraternas partileder Göran Hägglund, sosialminister i samarbeidsregjeringen. Han vil statliggjøre sykehusene og dermed ta bort en stor del av landstingenes oppgaver. Han har fått støtte fra blant andre legeforeningen i Sverige, men har verken fått motstand eller applaus fra sine kolleger i regjeringen.

Det er vanskelig å si hva som skjer med regionspørsmålet dersom dagens allianse fortsetter å regjere, og det er like umulig å spå hva som skjer dersom det blir et maktskifte. Stemningen i valgdebatten er slett ikke selvstyrevennlig. Kristdemokraterna vil statliggjøre sykehusene, Folkpartiet vil statliggjøre skolen.

Kommune- og landstingspolitikerne har vent seg til å leve med at den regionale forvaltningen er under utredning. «Først kom Birgersson, siden Svegfors og så Sjöstrand», rekapitulerte politikere jeg møtte på ett av mange seminarer om regionspørsmålet.

De klarer sikkert en utredning til. Det er nemlig ingen dristig gjetning at man – uavhengig av hvem som vinner valget – kommer til å tenke at noen burde utrede hva regionene skal gjøre.