Reformen blir lokalpolitikk

Vi har ikke før lagt stortingsvalget 2013 bak oss, før det brygger opp til nytt valg i Norge. Neste år skal vi velge nye kommunestyrer og nye fylkesting. Lokale politikere har begynt å vise seg fram, og det er like før de politiske løftene om skolestruktur og eiendomsskatt rulles ut i lokale medier. Det er sånn det skal være – lokalt engasjement og lokalpolitikere med hjerte for kommunen sin.

Stortinget har stilt seg bak regjeringens klare oppfordring om at vi må få mer robuste kommuner for å være i stand til å yte gode og helst bedre velferdstjenester når grått hår og spaserstokker virkelig ruller inn over Kommune-Norge. For ikke å snakke om kollektivtilbudet som snubler i kommune- og fylkesgrenser og sentrale arealer som må bebygges på begge sider. Her må det endring til. Det skjønner alle.

Stortinget styrer kommunesektoren ved å vedta lover og budsjetter. Statsforvaltningen utfyller dette med forskrifter og rundskriv. Utover det er kommunesektoren et eget, selvstendig forvaltningsnivå som i bunn og grunn gjør som de vil, bare ikke norsk lov forbyr dem det.

Det betyr at lokalpolitikerne kan velge om de vil møte regjeringens regionale våpendragere – fylkesmennene – eller ikke. Fylkesmennene har som kjent fått i oppdrag å sette i gang prosessene, uten lovhjemmel, men med et klart oppdrag.

Jeg tipper at mange fylkesmenn synes det er like greit, for da er handlingsrommet større. Fylkesmenn kan i iveren av og til glemme at det er deres politiske kompetanse og erfaring som har brakt dem i stolen. Og kommunereformen er virkelig politikk!

Riktignok skal Fylkesmannen i første omgang bare sette det hele i gang, men, det er som kjent diffuse grenser for hva det vil si å sette i gang noe. Betyr det for eksempel å sørge for at prosessene er skikkelig godt i gang, eller er det nok at oppstartsmøtet er holdt og budskapet formidlet? Hva med å lede ei styringsgruppe eller to? Det er vel også strengt tatt bare en oppstart av hele reformen?

Skal vi tru gravejournalistene i Kommunal Rapport, så er mer enn 200 kommuner nå i gang med å utrede om de er i stand til å møte de kommende utfordringene som egen kommune, eller om de må se seg om etter én eller flere partnere. Kommunaldepartementet har sendt alle en veiledning, og foreslått noen spørsmål de kan stille seg selv.

Kommunalministeren har også gjort det klart at det strengt tatt ikke er nødvendig med rådgivende folkeavstemninger, men at enklere høringer kan være hensiktsmessig og i tråd med inndelingsloven. Det er naturligvis helt riktig, inndelingsloven gir handlingsrom her.

Lokale politikere har sitt eneste mandat fra innbyggerne i den kommunen de er valgt i. Innbyggere er som kjent folk flest, og folk flest står helt fritt til å mene hva de vil i lokale spørsmål. Lokale spørsmål er stort og smått, og ofte kan små saker skape furore og debatt. Denne lærdommen har mange lokalpolitikere ervervet seg, og denne lærdommen tar de naturligvis med seg inn i prosessen.

Kommunereformen kan snart handle om lokale spørsmål som skolestruktur, eiendomsskatt eller konsesjonskraftinntekter som må deles med folk i en forgjeldet nabokommune, som har brukt kommunens penger minst to ganger.

Vi har sjelden gått inn i en lokalvalgkamp med en så brennhet sak på bordet i kommunestyrene. Kommunene vil nå utrede det de er blitt bedt om. De vet at det skjuler seg et ris bak speilet. Når utredningene foreligger, vil partistrategene i de lokale partiene virkelig få noe å bryne seg på.

Jeg spår at lokale forhold vil få større betydning enn partitilhørigheten når valgkampstrategien skal legges. Vi kommer til å se Høyre-ordførere som fraråder endringer i kommunestrukturen, og Sp-ordførere som arbeider for kommunesammenslåinger. Og, det er nettopp dette som gjør lokalpolitikken så utrolig spennende og i mange sammenhenger uforutsigbar.

I andre enden har Stortinget har sagt at de vil vedta en ny kommunestruktur i stortingsvalgåret 2017. Lokale ønsker og anbefalinger vil ikke være den eneste sannheten. Stortinget har tenkt å fortelle oss hvor skapet skal stå! Til og med på tvers av folkemeningen om nødvendig. Tru det den som vil.