Politikk som ikke kan vedtas

Mandagen før skolestart la det såkalte lærerrolleutvalget fram sin rapport. Elleve eksperter – alle godt plassert i universitets- og høyskolesektoren – har arbeidet i ett år med en rapport der én av hovedkonklusjonene er at lærerne må få et sterkere profesjonsfellesskap, og at deres rolle som undervisere må forsterkes og bli mer tydelig.

Samtidig må det, ifølge utvalget, gjøres noe med den «overbelastningen av forventninger» som i dag tynger lærerne.

Anbefalingene er tilsynelatende motstridende. Utvalget, som har vært ledet av professor Thomas Dahl ved NTNU, lanserer nye forventninger uten eksplisitt å fjerne noen gamle. Utvalget krever at lærerne skal bruke mer tid på faglige møter og diskusjoner – både internt på skolen og i utvidete lærerfellesskap.

Som om ikke dette er nok, fremmes det også et ønske om at framtidens lærere blir flinkere til å vise fram profesjonstenkningen i offentligheten – blant annet bør flere engasjere seg i den offentlige debatten om skole og læring.

På tross av denne tilsynelatende motsetningen er Dahl-utvalgets rapport stort sett møtt med velvilje. Årsaken er at utvalget mener det ved hjelp av god organisering og ledelse bør være mulig å avlaste lærerne både for arbeid og for noen av dagens forventninger. Skolen bør styres etter noen ganske få og tydelige mål – for øvrig bør den enkelte skoleleder og lærer få stor frihet til å drive slik de selv mener det er best. Utdanningsforbundet tar utvalgsrapporten til inntekt for sine egne slagord om å «La læreren være lærer» og å «støtte, ikke styre».

Da er det bare for kommunestyret å gjøre jobben: Å sørge for god ledelse. Det er for øvrig den samme jobben som skal gjøres innenfor omsorgssektoren, og som rikspolitikerne skal gjøre på sykehusene og i politiet. Alle steder er det en dreining av søkelys fra bevilgninger, regler og sentrale styringsprinsipper til kultur og ledelse på de stedene der jobben faktisk utføres.

Mest synlig var det da 22. juli-kommisjonen i sin rapport påsto at de som skulle avverge og stoppe terroren hadde nok ressurser, men at disse ikke fant hverandre fordi man ikke hadde den rette kulturen og ledelsen.

Alle ser ut til å være enige om at denne oppmerksomhetsdreiningen er riktig. Selv om det i alle de store velferdssektorene er mulig å peke på åpenbare behov for økte bevilgninger, sprer erkjennelsen seg om at det aldri vil bli nok penger, og at kunsten er å utnytte ressursene best mulig.

Dette blir bekreftet av at det i alle sektorer er oppsiktsvekkende store forskjeller i ytelsesnivå og brukertilfredshet mellom enheter som med alle ytre mål ser like ut. De som får mye ut av lite, er kjennetegnet av at de er godt organisert og har gode ledere. Noe som i sin tur fører til godt arbeidsmiljø, som igjen gjør det lettere å lede.

Det politiske problemet er at kultur ikke kan vedtas. Erfaringsmessig er det også vanskelig å finne de ekstra gode lederne når man ansetter. En som har vært supergod et sted, kan falle fullstendig igjennom på den nye arbeidsplassen fordi det skal samarbeides med nye mennesker, eller fordi utfordringene er annerledes på det nye stedet.

Et tilleggsproblem for politikerne er at de gjerne vil vise velgerne at de tar grep på de aller viktigste velferdsområdene, og at de veldig fort fristes til å blande seg mer inn i styringen enn godt er.

Skolefeltet er spesielt utfordrende – både for lokale og nasjonale politikere. Partienes meningsmålinger viser at skolepolitikk nesten alltid står øverst, eller nest øverst, på lista over de sakene som påvirker stemmegivningen. Da er det om å gjøre for hvert enkelt parti å skille seg fra de andre. De lar seg presse til å framstå som mer uenige enn de er.

Rektorenes og lærernes håp må være at politikerne bruker all sin kløkt på å lage politisk strid rundt relativt uviktige saker, mens de tverrpolitisk slutter opp om det viktige arbeidet med å gi skoleledelsen og lærerne økt handlingsrom. Man kan tenke seg at det oppstår politisk konkurranse om å være mest mulig entusiastisk og støttende for den skolen man har ansvar for.

Det er for eksempel mulig å tenke seg lokalpolitikere som stiller på foreldremøter og allmøter bare for å vise at han eller hun har full tillit til skolepersonalet, og bryr seg om det som skjer der.

Får man en konkurranse blant politikerne om å være skolens heiagjeng, blir det lettere å tiltrekke seg gode folk, mens de som allerede er i skolen føler seg verdsatt. Da blir de også bedre lærere – med lyst til å utvikle sin egen profesjon.