PISA-syndromet i norsk skole

PISA-rapportene er helt tydelige på at de ikke tester skolekunnskaper, og at de ikke forholder seg til landenes læreplaner. Likevel hevder de å ha utviklet et universelt gyldig mål for kvaliteten til et lands skolesystem. Det er ikke lett å gripe logikken.

PISA hevder at de besvarer disse spørsmålene: «Are students well prepared for future challenges? Can they analyse, reason and communicate effectively? Do they have the capacity to continue learning throughout life?»

Instrumentet for å besvare disse ambisiøse spørsmålene er en to og en halv times skriftlig test. Testen er anonym, oppgavene samles inn i etterkant og blir aldri diskutert. Det gis ingen tilbakemeldinger, verken til elevene, klassen eller skolene.

Ved utviklingen av PISA-prosjektet har OECD valgt ut tre ulike fagfelt, nemlig lesing, matematikk og naturfag. Alle andre fag og temaer er valgt vekk. I en slik situasjon kan alt annet enn PISA-fag lett skyves til side for å få en «bedre skole».

Selv innen de fagene som faktisk er med i PISA, er det bare enkelte områder som er tatt med. For eksempel er naturfag et eksperimentelt fag der forsøk og feltarbeid er viktig. Ikke noe av dette testes i PISA, men er sentralt i alle lands læreplaner. Det viser seg for øvrig at PISA-skår korrelerer negativt med bruk av forsøk og med at elevene utvikler og tester hypoteser.

Ingen lokal eller nasjonal sammenheng

Et viktig premiss for PISA er at oppgavene må fungere rettferdig, altså slik at ingen land eller kulturer blir favorisert. I PISA finner man ingen ting om snø og is, om nordisk flora eller fauna, eller om temaer som er på dagsordenen i elevenes lokale eller nasjonale sammenheng. Mens nær sagt alle som arbeider med å forbedre skolens kvalitet er opptatt av å knytte faget til elevenes virkelighet, blir kvaliteten i norsk skole altså målt med et instrument som per definisjon må unngå akkurat dette.

PISA presenterer data og sammenhenger på ulike måter, men det er utvilsomt rangeringene av land som er det sentrale. Da er det landets gjennomsnittlige skår som blir presentert, og landene er rangert som en resultatliste fra et idrettsarrangement. Det blir stor oppmerksomhet om hvilket plassnummer et land havner på, selv om differansene mellom mange land ikke engang er statistisk signifikante.

I PISA 2012 ble for eksempel Norge nr. 15 på lesetesten, men det er ikke noen statistisk signifikant forskjell på nr. 10 ned til nr. 20. I den norske PISA-rapporten påpekes dette, men det neglisjeres i den offentlige debatten.

I hovedfeltet – ikke på u-landsnivå

Norge har hele tiden ligget svært nær midten blant OECD-landene. Hvis det hadde vært et sykkelritt, ville man ha sagt at Norge kom inn i hovedfeltet, og en stor gruppe land ville fått samme plassering. I mediene blir det ofte hevdet at norske PISA-resultater er på u-landsnivå. Det har hele tiden vært rent vås. I sin periode som utdanningsminister omtalte Kristin Clemet Norge som «skoletaper», og ved NHOs årskonferanse i januar omtalte NHOs leder, Kristin Skogen Lund, de norske resultatene som «middelmådige». Det kan være greit å være klar over at dette betyr at vi ligger nær gjennomsnittet av de rikeste industrilandene, og foran for eksempel USA.

Panikken brer seg. Og fordi PISA faktisk ikke kan si noe klart om kausale forhold, blir det opp til enhver å fantasere om hva som er årsak til at man ikke er best, og om hva man kan gjøre for å bli bedre. Både i Sverige, Danmark og Norge hadde avisene store oppslag om at det var disiplin, bråk og uro som var grunnen til at vi ikke gjorde det bedre. En nærmere titt på PISA-dataene viste umiddelbart at dette på ingen måte kunne være tilfellet. Blant annet rapporterte finske elever om like mye uro som de norske.

PISA-debatten påvirker det daglige arbeidet i norsk skole. For noen år siden gjennomførte Utdanningsforbundet en undersøkelse om dette blant sine medlemmer. Resultatet var en nesten unison kritikk av Pisa. Men myndighetene og Pisa-forskerne var kjapt ute med å avvise resultatene. Et hovedpoeng var at svarprosenten var for lav. (Den var omtrent den samme som på de mange meningsmålinger som preger mediebildet.)

«Soft power»

Gjennom PISA har OECD fått en innflytelse over internasjonal skolepolitikk som er større enn noen hadde kunnet forestille seg. OECD utøver det man kaller «soft power» gjennom sine tall og statistikker, utredninger og ekspertgjennomganger. Det trengs ingen dyp analyse for å hevde at OECD har enorm innflytelse på politikkutformingen. Vi ser det i NOU-er og stortingsmeldinger.

I 2008 la OECD fram sin Economic Survey, NORWAY. De generelle økonomiske rådene var som følger: Norge bør øke lønnsforskjellene, minske offentlige utgifter, vurdere å øke arbeidsledigheten og redusere en altfor raus sykelønn og for lettvinte uføretrygder. Slike råd har OECD ofte kommet med, og ikke bare til Norge. OECDs mandat innebærer en tro på konkurranse, markedskrefter og frihandel.

Men det interessante med OECDs 2008-rapport var at det var skole og utdanning som var det sentrale. Rapporten ga råd som skulle gjøre norsk skole bedre. «En bedre skole» blir konkretisert til å være en skole som gir «value for money» og som er «more cost effective». I praksis blir «bedre skole» operasjonalisert til å være en skole der man oppnår flest mulig PISA-poeng per krone brukt. Ifølge rapporten kan dette oppnås ved å legge ned små skoler, gjøre klassene større, ha mer testing, offentliggjøre resultatene på skole- og lærernivå, samt å innføre prestasjonslønn for lærere og skoleledere.

Til slutt i rapporten kommer en klar advarsel: «Økte bevilgninger vil ikke gi bedre skole». Kjekt å vite. OECDs råd går i korthet ut på at Norge bør bli et annet slags land. Det er viktig å få fram at det ikke er PISA-prosjektets forskere som kommer med slike råd, verken de som jobber i OECD eller i Norge.

Skal teste konkurranseevne

Bak PISA-prosjektet ligger en antakelse om at man i realiteten tester landets framtidige konkurranseevne i en globalisert økonomi. Denne antakelsen oppfattes som så selvsagt at den ikke engang blir begrunnet. Vi ser denne tankegangen klart uttalt både av PISA/OECD og i deltakerlandenes rapporter.

Men er det virkelig noen sammenheng mellom testskår og økonomisk suksess? I januar i fjor hadde New Scientist en artikkel om slike forhold. I artikkelen henvises det til flere forskingsrapporter som viser at det for industrilandene ikke finnes noen sammenheng mellom PISA-skår og en rekke indikatorer for landets økonomi og konkurranseevne. Da har man selvfølgelig tatt for seg utviklingen over flere tiår.

Blant rike industriland er det faktisk en svak negativ korrelasjon mellom PISA-skår og en rekke mål for økonomisk og samfunnsmessig suksess og velstand når disse årskullene blir sentrale i næringslivet. I artikkelen heter det at egenskaper som kreativitet og initiativ er sentrale for entreprenørskap og framgang. En skole som preges av en testkultur kaster bort verdifull undervisningstid, og testene presser ut nettopp de egenskapene som er viktige for et dynamisk næringsliv, hevdes det i artikkelen. Elevene blir «good testtakers, but bad risktakers», skriver forskerne som har sett på dette.

Teste hva vi trenger

Topper i internasjonalt næringsliv sier noe liknende, de legger vekt på helt andre kvaliteter enn testskår. Dr. Frank Stefan Becker, direktør for Human Resources i Siemens, holdt på en EU-konferanse fram sin liste over «Vital skills for today’s employees»: Evne til analytisk tenkning, identifisere problemer, se ut over sitt eget fagfelt, uavhengighet, disiplin, kommunikasjon, initiativrikdom, samarbeidsevne, gode ferdigheter i engelsk.

Noe liknende har Abelia, NHO-foreningen for norske teknologibedrifter, funnet at de trenger fra ledere innen sitt område: Evne til å kommunisere, strategisk tenkning, evne til å motivere, omtanke for medarbeidere, trygg på seg selv, faglig dyktig, visjonær, god tallforståelse.

Knapt noe av det som Siemens eller Abelia her nevner, blir testet i PISA, men flere av disse personlige egenskapene kan sies å stå sentralt i skolen i blant annet nordiske land. Når sammenhengen mellom PISA-skår og økonomisk konkurranseevne er så diskutabel, forsvinner mye av grunnlaget for den enorme oppmerksomhet disse testene har fått.

La meg konkludere: OECD har fått en definisjonsmakt som trumfer nasjonale mål, prioriteringer og læreplaner, og PISA er det redskapet som brukes i en slik utøvelse av makt. Men PISA bygger på to klare premisser: For det første at skolens samlede kvalitet kan måles med en to og en halv times papir-og-blyant-test for 15-åringer, felles for all verdens land. For det andre at denne PISA-skåren er et mål for landets framtidige økonomiske vekst og utvikling. Begge premisser er mer enn tvilsomme.

Denne kronikken er i hovedsak et essay publisert i Klassekampen 6. mars 2014, mens en betydelig lengre artikkel, også med referanser, er publisert i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 1, 2014