Oslo trår til for syklistene

Jeg tror de fleste har fått med seg at byrådet i Oslo satser stort på sykkel. De siste årene har det også blitt stadig flere syklister i byen, også om vinteren. Men syklister er ikke noe nytt i Oslo. Vi har en stolt og langt historie som sykkelby. Denne historien er vi nå i ferd med å finne tilbake til.

Skal jeg leke skikkelig historiker, må jeg først som sist dra linjene helt tilbake til da det startet, da sykkelen kom til Norge mot slutten av 1800-tallet. Først var den et leketøy for de rike som hadde fritid de kunne bruke på den slags. Men etter hvert kom det mer effektive og billigere modeller, og sykkel ble et fornuftig fremkomstmiddel. Det gikk fortere enn å gå. Og det var mye billigere enn hesten.

Sykkelen gjorde at folk som ikke hadde råd til dyrere fremkomstmidler, ble mer mobile. Den var rett og slett frigjørende!

«Sykkelen har gjort mer for å frigjøre kvinner enn noe annet», sa den amerikanske kvinnesaksforkjemperen Susan B. Anthony i et intervju i 1896.

I Norge ble Betzy Kjelsberg – vår egen forkjemper for kvinnesaken – kalt «Betzy på sykkelen». Det ble visst folkesnakk når Betzy Kjelsberg syklet rundt i Drammen iført bukseskjørt. Det var lite feminint – og det økte faren for at det verste kunne skje: Anklene kunne bli synlige.

Flere historikere påpeker at sykkelen var viktig for kvinners deltakelse i demokratiet. Den var en medvirkende årsak til at det kunne samles inn så mange underskrifter for unionsoppløsningen i 1905. Da underskrev hele 300.000 kvinner oppropet. Dette igjen ble en faktor i kampen om stemmerett for kvinner i tida etter unionsoppløsningen. At vi hadde deltatt aktivt i kampen i 1905, skapte en økt forståelse for at kvinner også kunne spille en rolle i politikken.

Helt konfliktfritt var det riktignok ikke. Når det kommer en ny aktør inn i trafikkbildet, skaper det gnisninger. Og det gjorde det i 1890-årene da sykkelen kom til Norge. Problemet var at den skremte hestene. Det gikk så langt at stortingsflertallet måtte ta i bruk loven for å beskytte hesten.

Da de folkevalgte skulle revidere veiloven i 1892, ble det lagt inn at syklistene vennligst måtte vike for hestene. Syklisten måtte stige av sykkelen dersom en møtende hestevognfører ga tegn til det. Da var det bare å stå stille og vente til hest og kjerre var passert. Det er nok noen bilister som i dag gjerne skulle hatt det på samme måtte som kusken.

Sykkelens fremtid syntes lys. Ser du på bilder av trafikken i Norge og i Danmark på 1950-tallet, er det om lag like mange syklister som biler. Men så forandret det seg. Etter krigen var det slutt på rasjoneringen, og hvem som helst kunne kjøpe seg en bil, og bilen fikk sitt virkelige store inntog i Oslo.

Utviklingen gikk annerledes i land som Danmark og Nederland. Her ville de ikke at bilene skulle overta byene, så de la til rette for sykling og bygde bedre infrastruktur. Men i Norge valgte vi bort sykkelen som et prioritert  transportalternativ en gang på 1960-tallet. Det var et politisk valg.

Det er den «bilismen» dette byrådet nå holder på å rette opp i. Når flere sykler, blir det mindre kø, kork og kaos. Det blir plass til flere busser på veiene. Bylufta blir bedre, og folkehelsen styrkes. Byene blir rett og slett bedre å bo i.

Det var mange som sa til De Grønne i valgkampen 2015 at våre sykkelløfter var helt umulige. De tok feil. Mens det de ti årene før De Grønne, SV og Ap kom i byråd i 2015,  i snitt ble bygget kun 1,5 km med sykkelvei, har vi nå tidoblet tempoet i sykkelveiutbyggingen.

I fjor bygget vi hele 15 km, og i år skal vi bygge 26 km. Det viste seg at man kan bygge ganske mye sykkelvei uten å omregulere, hvis du bare er villig til å fjerne noe gateparkering.

Men vi er ikke i mål ennå. I vår ble en ny sykkelplan vedtatt for Oslo. Den legger opp til at Oslo skal ha 530 km med sykkelinfrastruktur innen 2040. Når dette er utbygd, vil 85 prosent av Oslos befolkning får tilgang til sykkelveinettet innen 200 meter fra hjemmet. Først da tror jeg Oslo kan kalle seg en ekte sykkelby. Med mer sykling får vi renere luft, det støyer mindre en bil og buss, og det skaper hyggelig byliv i gatene våre.

Oslo-byrådet og jeg vil at sykkelen skal fortsette å «frigjøre». De Grønnes ambisjon er at det skal være trygt å ferdes for alle, enten man er åtte eller 80 år, benytter rullebrett, rullestol, beina eller bil.