Oslo tar jumboplassen i lokaldemokrati

Stortinget har nettopp vedtatt en endring i offentlighetsloven som åpner for at sakspapirer til forberedende møter i byrådet der det ikke skal gjøres vedtak eller legges fram innstilling til bystyret, kan unntas fra offentlighet. Ifølge Norsk Redaktørforening øker endringen hemmeligholdet og svekker lokaldemokratiet i de parlamentarisk styrte kommunene.

Oslo kommune har vært driveren i utviklingen av den kommunale parlamentarismen og hatt en praksis som er i tråd med det nye regelverket i svært mange år.

Lovendringen har vært sterkt kritisert, men fra Oslos befolkning har det ikke vært noe stort engasjement å spore, og heller ikke noe bredt engasjement for å endre mangeårig unntakspraksis.

Hva kan grunnen være til at Oslo-folk nøyer seg med så lite? Er de fornøyd med at andre styrer kommunen, mens de selv kan drive med andre aktiviteter?

Oslo kommune vektlegger selv likheten med styringssystemet på nasjonalt nivå, og forklarer styringssystemet sitt med at bystyret er Oslos parlament og byrådet er regjeringen, mens byrådsavdelingene er departementer.

Når det kommer til spørsmål om åpenhet, viser kommunen til reglene om åpenhet som gjelder for organene på nasjonalt nivå. Og Oslos ordning legger uansett bedre til rette for åpenhet enn det som gjelder på nasjonalt plan.

Oslo kommune har imidlertid vært en svært ivrig pådriver for at byrådets muligheter for fortrolighet om sine politiske og administrative avklaringer må være tilsvarende regjeringens adgang til å holde kortene til brystet fram til regjeringen selv mener at saken er klar for offentligheten. Hovedargumentet for denne ordningen er hensynet til at byrådet skal ha «arbeidsro».

En slik standard er ikke i samsvar med kommunelovens alminnelige krav til åpenhet. Kommuneloven bygger på et grunnsyn der det skal være åpenhet om all saksbehandling som skjer i folkevalgte organer.

Det skal ikke så mye til før en samling av folkevalgte utgjør et «møte» i kommunelovens forstand. Slike møter skal kunngjøres, de skal være åpne, og det skal være offentlighet om sakslister, saksframlegg og referater. Disse kravene til åpenhet går altså langt utover det som gjelder for regjeringen og Stortinget. De utgjør et bevisst valgt særtrekk ved reguleringen av lokaldemokratiet slik det utøves i kommunene.

Innbyggernes muligheter til å følge med på hva de folkevalgte gjør, er ment å være betydelig videre på lokalplanet. Når innbyggerne får kjennskap til de politiske prosessene, vil de også få bedre muligheter til å påvirke. På denne måten har lovgiver lagt til rette for en egen form for demokratisk deltakelse i kommunene.

For kommuner med parlamentarisk styringssystem er det imidlertid gjort unntak fra de generelle kravene til åpenhet, dels i regelen om at byrådsmøter som hovedregel er lukket og dels i reglene om adgang til å unnta byrådsdokumenter fra offentlighet.

Oslo-folk har muligheten til å følge den politiske prosessen i behold når det gjelder saksbehandlingen i bystyret. Men sakene til bystyret fremmes i hovedsak av byrådet. Det betyr at den politiske avklaringen som er nødvendig for å sikre flertall, som regel er etablert før sakene kommer til bystyret.

I ikke-parlamentarisk styrte kommuner vil den reelle politiske beslutningsarenaen ofte være formannskapet. Det består av kommunestyremedlemmer fra både posisjon og opposisjon, og de behandler sakene i åpne møter med grunnlag i innstillinger fra administrasjonen.

Den åpne politiske meningsbrytingen i formannskapet, mangler i Oslo kommunes styringssystem. Det betyr mindre offentlighet om den politiske beslutningsprosessen. I tillegg innebærer det at opposisjonen får en arena mindre å utfolde seg på, og det er et kjennetegn ved parlamentarisk styrte kommuner at opposisjonen har en svak rolle. Den delen av den offentlige debatten om kommunepolitikken som drives av opposisjonen, får mindre rom til å utfolde seg.

Men byrådet erstatter ikke bare formannskapet i de parlamentariske kommunene, det erstatter også rådmannen. Særreglene om åpenhet i kommuneloven gjelder for folkevalgte organer, og ikke for administrasjonen. Saksbehandling som ligger til rådmannens administrasjon i formannskapskommuner, er altså ikke underlagt krav om møteoffentlighet.

Den delen av Oslo-byrådets saksbehandling som med en annen styringsmodell ville hørt til administrasjonen, representerer altså ikke noe «tap» med hensyn til åpenhet.

Det politiske flertallet og det største opposisjonspartiet i Oslo ønsker lovendringen velkommen. Det ser ikke ut til at de løper noen stor risiko hos velgerne av den grunn. Oslo-folk nøyer seg med hensynet til «arbeidsro», og ser ikke på manglende kontroll og deltakelse som et problem.

Mange vil altså ikke si at Oslos lokaldemokrati er på bunnivå, både innbyggerne og politikerne har fått det de ønsker. Men noen idealer om lokaldemokratiet er mistet på veien.