Omsorgsignoransen

På en konferanse for og med omsorgsforskere nylig, var det én ting som virket underlig. I større grad enn på andre samfunnsområder ble «forankring i toppledelsen» presentert som en avgjørende suksessfaktor for ulike prosjekter.

Funnet i seg selv er ikke oppsiktsvekkende, det interessante er at forankring i ledelsen pekes ut som noe ekstraordinært. Nærmere undersøkelser blant tilfeldige konferansedeltakere styrket inntrykket av at interessen for nye satsinger, forsterket kvalitetsarbeid og kompetanseheving i svært mange kommuner forsvinner når man nærmer seg rådmannens og ordførerens kontor.

Et udokumentert førsteinntrykk skal man ikke legge så mye vekt på, men det underbygges av solid kunnskap om en rekke andre faktorer som kan tyde på at den kommunale omsorgstjenesten blir nedprioritert, eller glemt, av dem som sitter med mest makt. Lav forskingsintensitet og lite systematisk læringsarbeid på arbeidsplassene er to av dem.

Det er også påfallende hvor lite kommunene foreløpig har engasjert seg for å virkeliggjøre regjeringens såkalte kompetanseløft for etter- og videreutdanning.

Når det gjelder pasientsikkerhet, virker det heller ikke som om det er stor interesse blant politikerne for å finne ut hvordan situasjonen egentlig er. Det finnes fortsatt ingen nasjonal oversikt.

For en som har dekket alle valgkamper siden 1985, er det underlig at engasjementet blant politikerne ikke er større i det daglige. Det var den gangen – for 36 år siden – at Gro Harlem Brundtland dro til et sykehjem i Hammerfest med Dagsrevyen på slep og lovte ekstra satsing på de eldre, mens hun holdt en eldre beboer i hendene.

Noen valgkamper senere gjorde SV-leder Kristin Halvorsen et poeng av at hun skulle avholde seg fra det alle de andre partilederne gjorde – nemlig å «kaste sykehjemsplasser etter hverandre».

I de siste valgkampene har politikerne tatt innover seg at kommunal omsorg består av veldig mye mer enn sykehjemsplasser – noe som har ført til at løftene er blitt litt mindre konkrete. Men det har ikke ført til mindre interesse. Eldreomsorg er i hver eneste valgkamp blitt blinket ut som én av de aller viktigste sakene å debattere.

I en slik situasjon skulle man tro at partiene påla både sine kommunale og nasjonale politikere å føre en politikk mellom valgkampene som førte til at man hadde noe å slå i bordet med når fjernsynslysene ble skrudd på. Hvorfor har det ikke skjedd?

En mulig forklaring er at politikerne liker bedre å være i angrep enn i forsvar. De ønsker seg et omdømme som framoverlente, ambisiøse og med vyer. Da er det om å gjøre å bli forbundet med prosjekter som ikke koster for mye og låser budsjettene for alle år framover.

I tillegg bør man finne noe som gir håp for framtiden. På omsorgssektoren er det verdighet, ikke håp, det dreier seg om. Arbeidet for å sikre verdighet i tjenesten kan lettere bli sett på som oppholdende strid enn offensiv tenkning. Når omsorgssektoren i tillegg er ekstremt arbeidsintensiv, er det vanskelig å få til tydelige og offensive satsinger uten at man blåser opp lønnsbudsjettene i alle årene som kommer.

En annen forklaring kan ligge i ansvarsfordelingen. Omsorgssektoren er enda mer kommunal enn skolen – i den forstand at det på omsorgsfeltet er færre nasjonale retningslinjer og målinger. Hjemmetjenesten og sykehjemmene har enn så lenge ingen nasjonale prøver. Samtidig er det også på omsorgsfeltet en rekke forhold som gjør det mulig for lokalpolitikerne å peke på rikspolitikerne når de skal svare på kritikk.

Det er mulig at stortingspolitikerne utenom valgkampene stort sett holder seg unna omsorgsfeltet fordi de ikke har så mange saker det er naturlig for dem å mene noe om. Samtidig som de lokale politikerne velger å være relativt uengasjerte fordi de vet at de i valgkampen uansett kan peke på manglende bevilgninger fra Stortinget. Det eneste som virkelig betyr noe for dem i hverdagen er å sikre seg at noen andre enn dem får skylden, dersom det skulle dukke opp en skandale.

Skandaler kan absolutt komme – for eksempel når sykehjemmene skal utvikle seg til nesten-sykehus med ansvar for stadig mer behandlingstrengende pasienter. Samhandlingsreformen fører til at stadig mer av det som før ble gjort på sykehus nå skal gjøres i kommunene.

Både nasjonale og lokale politikere har ønsket seg en slik utvikling, men det er ikke sikkert at de har fått med seg de mange rapportene som viser at det kommunale omsorgsapparatet foreløpig mangler både selvtillit og delvis kompetanse til å overta oppgavene.

Det er antakelig mer givende for politikerne å jobbe med en offensiv plan for å utvikle boliger og arbeidsplasser i kommunen. For eksempel.