Ny funksjonssvikt påvist

Du finner ikke den nye funksjonssvikten nevnt i vanlige oppslagsverk eller legehåndbøker. Likevel har det kommet rapporter om tilfeller fra så langt tilbake som det finnes skriftspråk og organiserte samfunn.

Tilstanden smitter lett, og sprer seg ofte på seminarer. Det mistenkes at særlig konsulenter som leies inn av offentlige etater er smittespredere. Rådmenn samlet i grupper ser ut til å være særlig utsatt.

Det samme gjelder også sentrale politikere på nasjonalt plan, men her tar svikten et annet forløp. Da ser vi i tillegg en større grad av tåkeprat, løftebrudd og ansvarsfraskrivelse.

Det er i hovedsak tre symptomer som gir mistanke om funksjonssvikten. Det ene kjennetegnet er en konsekvent motvilje mot å ta inn over seg forskingsbasert kunnskap som den rammete mistenker kan medføre økte offentlige utgifter. Det andre symptomet er store vansker med langtidsplanlegging.

De rammete overveldes særlig av befolkningsprognoser, og klarer ikke å se mer enn noen få år framover, knapt nok det.

Og til slutt: Hvis man tar inn over seg ny kunnskap, kommer man konsekvent med forslag til løsninger som de rammete kaller nytenkning, men som i praksis er hentet fra gamle resepter.

Funksjonssvikten heter mural dysleksi, kommunal eller nasjonal variant. Mural dysleksi betyr «manglende evne til å lese skriften på veggen». Forkortes gjerne MD. «Mural» kommer av «le mur», som på fransk, og betyr veggen. Synonym: Stikke i hodet i sanden, strutsepolitikk.

Hvorfor løfte fram dette nå? Fordi årets viktigste norske forskingsrapport – Ressursbruk og sykdomsforløp ved demens (REDIC) – ble lagt fram i slutten av oktober, av Alderspsykiatrisk forskingssenter ved Sykehuset Innlandet.

Ut fra uttalelsene som allerede er kommet, vil det både på nasjonalt og kommunalt plan avdekkes flere som lider av mural dysleksi.

Nå må kommunene bygge ut hjemmebasert omsorg, var én av de første kommentarene i oppslaget i Dagsrevyen 29. oktober, og den kom fra helsedirektør Bjørn Guldvog. Jeg håper han ble klippet, og at det vi fikk se og høre bare var en del av intervjuet. For det kom ikke ett ord om nødvendigheten av å bygge flere sykehjemsplasser.

Rapporten viser at vi innen 15 år vil ha behov for 12.000 flere sykehjemsplasser for personer med demens. For en helt tilfeldig valgt kommune på ca. 26.000 innbyggere tilsvarer dette ca. 60 flere plasser for denne gruppen.

Selv med betydelig økt innsats i hjemmebasert omsorg, kommer man ikke utenom betydelig flere sykehjemsplasser. Vi har ingen forskingsrapporter som tyder på at demensrammete i dag kommer for tidlig på sykehjem når det måles på kvalitet ved tjenestene. Snarere tvert imot – flere rapporter taler i motsatt retning. Dette er også erfaringen til mange av oss som arbeider direkte med pasientgruppen.

Det vanligste tiltaket jeg foreslår i mitt daglige arbeid for denne gruppen, er nettopp økt omsorgsnivå med døgnkontinuerlig kontakt med helsepersonell fordi pasienten har bodd for lenge hjemme. Hyppige besøk fra hjemmetjenestene hjelper ikke ved kontinuerlig angst, forvirring og uro hos personer med demens.

En annen kommentar vi ofte hører, er at nå må vi tenke nytt. Det er fornuftig. Men da må det være nye tanker, ikke gamle, resirkulerte tanker om mer innsats fra pårørende eller familien.

Rapporten viser at pårørende i gjennomsnitt bruker mellom 60 og 85 timer i måneden når diagnosen stilles, men økende til 160 timer før innleggelse. 160 timer tilsvarer en hel stilling. Det er ganske overveldende, og kan ikke forstås helt før man er der selv. Strikken er for mange strukket for langt.

Går vi langt nok tilbake, var det jo nettopp familien og de private stiftelsene som sto bak det lille vi hadde av eldreomsorg. Men da var også familiestrukturen helt annerledes, med stort sett hjemmeværende kvinner. Krav til mer familieinnsats enn det som gjøres i dag, vil måtte påvirke sysselsettingen ellers i samfunnet, og vil ramme de som tjener minst – sannsynligvis kvinner som pårørende.

De som har solide inntekter, kan alltids kjøpe seg tjenester fra private tilbydere og fortsette sine karrierer. Det vil øke forskjellene.

La oss håpe at den solide rapporten blir grundig lest, og at alle konklusjonene blir kjent – gjerne som en psykologisk eksponeringsterapi for dem som er rammet av MD.

Vi kan ikke stoppe demenssykdommene, men vi kan ennå gjøre de riktige prioriteringene for denne store pasientgruppen, som vi vet øker betydelig de nærmeste årene. Men da må vi starte oppbyggingen av både hjemmebasert og institusjonsbasert omsorg. Og vi må starte nå.