Når tanken ikke teller

Under en biltur mottok jeg telefon fra en kollega om at det hadde skjedd en trafikkulykke i nærheten. Kort tid etter kjørte en ambulanse med blålys forbi, på sin vei til ulykkesstedet.

Minuttet senere kunne jeg konstatere at en bil hadde kjørt ut og truffet en fjellvegg. Sjåføren sto ved bilen og samtalte med ambulansepersonellet. Andre biler eller mennesker var ikke å se.

Jeg stoppet, sa jeg var lege, og spurte om mannen trengte hjelp. Både bilens sjåfør og ambulansepersonellet ristet på hodet. Jeg kjørte videre. Det gikk kort tid før ytterligere to blålysblinkende ambulansebiler kom imot.

Samme kveld meldte NRK at bilføreren var fraktet med ambulansehelikopter til Universitetssykehuset i Tromsø, og at han viste seg å være uskadd. De tre ambulansene vendte dermed hjem med tomme bårer.

Jeg antar at ulykken var merket som høyhastighetstraume i den regionale AMK-sentralen i Kirkenes. Min erfaring fra vaktarbeid er at når det er meldt fra ulykkesstedet til 113 om en bilulykke med mulig personskade, nytter det ikke å ha sett pasienten for å hindre at det meste av tilgjengelige ressurser beordres til ulykkesstedet, helikopter inkludert.

En morgen i august fortalte en NRK-reporter at fagdirektør Steinar Madsen i Legemiddelverket alltid gikk med Aspirin i lommeboken, i tilfelle folk han møtte skulle ha vondt i brystet. I reportasjen ble det norske folk advart mot at det i et verkende bryst kan banke et sviktende hjerte, og at det da fort kan gå galt. Madsen fortalte at han alltid bar to Aspirin sammen med sedler og bankkort, én til den han møtte, og én til seg selv. En ulykke kommer som kjent sjelden alene.

Det var stor etterspørsel etter acetylsalisylsyre ved norske apotek uken etter fagdirektørens tilrådning, nå som hele landets befolkning skulle settes i stand til å behandle brystsmerter på seg selv og andre.

Høsten 1994, mens jeg fortsatt arbeidet som kommunelege i Alta, møtte jeg som vararepresentant i Stortinget. En av debattene jeg fulgte med på fra salen gjaldt sentraliseringen av akuttmedisinske kommunikasjons-(AMK-)sentraler.

Flere av representantene beskrev hvordan en sentralisering av AMK-sentralene kunne føre til at kunnskapen om pasientene og lokale forhold ikke lenger ville være tilgjengelig, når stadig færre nødmeldingssentraler skulle plasseres stadig lenger fra der den syke bodde. Jeg nikket samtykkende, positivt overrasket over innsikten representantene la for dagen innenfor et fagfelt de ikke selv arbeidet med til daglig.

Jeg tenkte den gang på hvor nyttig det var å ha sykepleiere ved legevakten i min hjemkommune Alta til å betjene vakttelefoner om smerter i hode, bryst og buk. Sykepleierne kjente de fleste pasientene godt fra før, og skilte treffsikkert mellom angst og angina pectoris før legen i vakt kunne ta hånd om de som trengte hjelpen mest.

I Loppa kommune har vi god anledning til å merke konsekvensene av sentraliseringen av nødmeldesentralene. Med en AMK-sentral mer enn 600 kilometer unna, bør ingen la seg overraske over at ambulansebilen forsøkes sendt ut til steder uten vei, og at brystsmerter etter brukne ribbein raskt blir til et mistenkt hjerteinfarkt som krever umiddelbar utrykning, med sterke forventninger om at lege følger med.

Advarslene om sentralisering som jeg kunne lytte til i Stortinget i 1994, er i stedet erstattet av advarsler til pasientene fra norske myndigheter om hvor galt det kan gå hvis man ikke kjenner godt nok etter.

På en plakat fra Helsedirektoratet, som ethvert legekontor oppfordres til å ha hengende lett synlig, står det: «Plutselig vanskelig å prate, smile eller løfte armene? Det kan være hjerneslag. Ring 113. Hvert sekund teller.»

Tilstander man tidligere kunne berolige engstelige pasienter om at ikke var farlige, krever nå umiddelbar handling, i tråd med myndighetenes advarsler om liv som ellers kan gå tapt. Det er ikke lenger tanken, men tiden, som teller. Boken «Selvsagt er De syk», en 70-tallsharselas om sykdomsangst, kunne i dag vært utgitt i det ytterste alvor av norske helsebyråkrater.

Men kun for de færreste som ringer 113, er det sekundene som teller. Og når det virkelig haster er min erfaring, etter kommunalt legevaktarbeid gjennom snart 40 år, at det nettopp er da man bør bruke tiden til å tenke. Beslutninger ved akutthjelp må være særlig målrettede og vel overveide.

Det nærgående innsynet i hva som behøves når det haster som mest, befinner seg sjelden hos AMK-sentralene, men gjerne hos legen som har pasienten hos seg. Sentralisering av så vel legevaktdistrikter som nødmeldingssentraler fjerner legen i vakt fra pasienten, reduserer vurderingens treffsikkerhet og øker ressursbruken. Når det virkelig haster kan dette innebære at helikopteret den hardt skadde trenger, ikke er tilgjengelig, fordi friske folk fraktes til steder de ikke engang selv vil fare.

Dette er en utvikling stortingspolitikere ikke bør understøtte, men bruke sine kloke hoder til å stanse.