Motsetningsfylt budsjetthøst

Jeg kommer fra en liten kommune, Tingvoll, med svakt inntektsgrunnlag. Vi har satset på bygging av sykehjem, skoler, barnehager, kommuneveier og kirka, og har høy lånegjeld. Jeg mener kommunen yter gode tjenester, men det er alltid noe som ikke er godt nok.

Akkurat nå er det overfylt på sykehjemmet, og vi må leie sykehjemsplass i nabokommunen. Det er en lite ønskelig situasjon både for pasienter og for pårørende, som må reise opp til tre timer for å besøke sine.

Ord som uverdig og skammelig sitter løst, rådmannen og politikerne får så hatten passer. Men det fører også til at rådmannen gjør sitt ytterste for å gjennomføre omstilling og innsparing for å sikre de grunnleggende tjenestene, og politikerne gjør sitt ved å sette av mer penger til helse og omsorg neste år.

Jeg kommer akkurat nå fra budsjettmøtet i formannskapet, hvor vi ble enige om å sette av 3 millioner kroner i året til styrking av eldreomsorgen. Så er ikke jobben gjort med det. Det skal rekrutteres fagfolk og planlegges og organiseres, men vi tror på en bedring.

Men det slår meg at ved kommunevalget i 2019 skal vi velge representanter til en ny storkommune, og er det noen som tror at det blir kortere vei til sykehjemmet da? Og er det noen som tror at det blir like enkelt for innbyggerne å påvirke politikken? Og er det noen som virkelig tror at det blir mindre byråkrati og mer penger til direkte tjenesteyting?

Skattedirektoratet foreslår å redusere antall skatteoppkreverkontor fra 288 til 27, fjerne 526 årsverk og spare 370 millioner kroner, og regjeringa jubler.

Tidligere var skatteinnkreving en del av økonomifunksjonen i alle kommuner. Så ble det foretatt en rasjonalisering og sentralisering, slik at antall skatteinnkrevingskontorer ble redusert til 288, altså en sentralisering til de større kommunene. Nå står disse for tur til nedlegging. Argumentene er kjente: Profesjonalisering, effektivisering, økt rettssikkerhet og innsparing.

En slik sentralisering som nå foreslås, har vært prøvd mange ganger tidligere uten at initiativet har ført fram. Nå skal det utkjempes en ny omkamp hvor statlig effektivisering skal gå på bekostning av Distrikts-Norge.

En slik sentralisering fører ganske sikkert til et stivbeint innkrevingssystem, slik at bedrifter og personer som trenger spesielle avtaler ikke kan få det på samme måte som i dag.

Det er ingen grunn til å tro at en slik sentralisering fører til en store økonomisk besparelser. Tvert imot viser rapporter at den kommunale skatteinnkrevinga er mer effektiv enn den statlige.

Det er også et besynderlig forslag å fremme samtidig med at regjeringa igangsetter et arbeid for å få større kommuner som kan ta hånd om flere oppgaver.

Det meste av det som bestemmes denne budsjetthøsten, på ulike nivåer, betyr sentralisering av arbeidsplasser, makt og ressurser. Heldigvis fikk vi plastposeavgifta – den holder humøret oppe selv om den ikke hjelper miljøet!

Kommunereformen som står for døra vil også – om vi ikke tar helt nye grep – bidra til en massiv sentralisering. Sentralisering av politisk makt og innflytelse, av arbeidsplasser og av tjenestetilbud. Det blir færre talspersoner som bryr seg om tiltak og aktiviteter, som nærhet til sykehjemsplasser, ute i lokalsamfunnene.

Det blir færre talsfolk som sier fra når statlige arbeidsplasser, som skatteinnkrevinga, sentraliseres. Det blir flere heltidspolitikere og en sterk profesjonalisering av lokaldemokratiet.

Møreforsking gjorde for noen år siden en utredning for kommunene på Sunnmøre, og lanserte «konsernkommunen». I konsernkommunen blir «sjeldenproduksjon» organisert av storkommunen, mens «basisproduksjon» som barnehage, skole, eldreomsorg og lokalsamfunnsutvikling, blir organisert av basiskommuner med økonomiske rammer fordelt fra storkommunen. Basiskommunene bør ikke være for store, kanskje i snitt rundt 5.000 innbyggere, men med lokale variasjoner.

Regional samfunnsutvikling er den viktigste oppgaven til ledelsen i storkommunen, og felles infrastruktur som IT, lønnssystem, personalsystem blir også tatt hånd om av storkommunen.

Dette er i det minste et forsøk på å løfte fram en modell som både kan ivareta viktige demokratiske prinsipper og behovet for regional samordning og styring.

Innbyggerne inviteres til å være med å en stollek – hvilken kommune vil du slå deg sammen med? I stedet bør de inviteres til å diskutere hvilken kommunemodell vil vi ha.