Mindre penger med to på rommet

Når storting og regjering har bestemt at noen kommuner skal ha høyere inntekter enn andre, kan de ikke i neste omgang straffe de med lave inntekter når de ikke makter å presse mer ut av de kronene de får. Anstendighet må man kunne forvente.

Storting og regjering styrer de folkevalgte i kommunene stramt ved hjelp av lover og forskrifter, noe som binder opp utgiftssiden i stor grad.

Enda verre er det med inntektene til kommunene. De styres helt og fullt av Stortinget. Stortinget bestemmer nivået på skatteinntektene, fordelingen av dem, og andelen skatt av de samlet inntektene. Regionalpolitiske tilskudd vedtas av Stortinget. Kommunepolitikere må bare bukke og takke for hver krone. De lokale folkevalgte kan riktignok innføre en «frivillig» eiendomsskatt, noe de fleste kommuner har gjort allerede. Handlingsrommet i lokalpolitikken begrenser seg til å tigge skjønnsmidler hos Fylkesmannen eller å kutte i utgiftene.

Lokalpolitikerne rundt i landet kan gå lyse tider i møtet, skal vi tro regjeringen. Mindre statlig overprøving av folkevalgtes vedtak, mer makt til lokalpolitikerne. Større lokalt ansvar for motorferdsel i utmark likeså. Dette er bra, og hilses velkommen land og strand rundt. Det gir rom for lokal næringsutvikling og tilpasning til de lokale forholdene. Helt i tråd med slik lokaldemokratiet er tenkt. Folkevalgte får med andre ord mer makt på myndighetsområdet og som samfunnsutviklere.

Økonomisk straff

Men, på velferdsområdet kommer det til dels andre signaler. De kommunene som ikke tilbyr enerom til alle pasientene på sykehjem som ønsker seg det, skal straffes økonomisk. Forskriftene om egenandeler, som regulerer betalingen for sykehjemsplass, skal endres, etter hva jeg forstår. Dette høres rimelig ut, særlig sett fra beboerens ståsted. De som bor på dobbeltrom mot sin egen vilje, bør i anstendighetens navn få beholde litt mer av inntekten sin.

Men å straffe kommuner som ikke gjør som regjeringen sier, blir etter min mening feil – med mindre regjeringen sørger for at alle kommuner får like muligheter til å tilby enerom på sykehjemmet. For slik er det ikke, og skal man tro regjeringsplattformen, vil ulikhetene forsterkes i årene som kommer.

Kommunene får inntektene sine gjennom fire kanaler: Skatteinntekter fra innbyggerne, rammetilskudd fra staten, gebyrer og andre brukerbetalinger fra innbyggerne, og til sist, gjennom øremerket ordninger fra staten.

Gebyrer, brukerbetalinger og øremerkete ordninger er regelstyrte, og gir ikke noe lokalpolitisk handlingsrom å snakke om. Skatteinntekter og rammetilskudd er såkalt frie inntekter, og utgjør nærmere 80 prosent av kommunenes inntekter. Det er med disse pengene lokalpolitikerne kan drive politikk. Men disse «frie inntektene» er befengt med lover og forskrifter som gjør at de i stor grad er bundet opp.

Hadde alle kommuner fått like mye skatteinntekter og regionalpolitiske tilskudd – altså helt like forutsetninger, hadde en straff i form av reduserte inntekter kanskje vært til å leve med. Men slik er det jo ikke. Den kommunen med de høyeste skatteinntektene i landet, har skatteinntekter på mer enn 260 prosent av gjennomsnittet for kommunene. Den som har de laveste skatteinntektene, har skatteinntekter på godt under 60 prosent av landsgjennomsnittet.

Store forskjeller

De fleste kommunene har skatteinntekter under landsgjennomsnittet. Riktignok utjevnes skatteinntektene delvis, men selv etter utjevning, er forskjellene store. De regionalpolitiske tilskuddene, alt fra småkommunetilskudd til storbytilskudd, gir også forskjeller, men i et makroøkonomisk perspektiv utgjør de mindre enn 5 prosent av kommunenes totale rammetilskudd. Skatteinntektene er i seg selv den største inntektsposten for kommunene. Rike innbyggere gir høye skatteinntekter. Fattige innbyggere gir lave skatteinntekter.

Regjeringspartiene har sagt at de vil skape større samsvar mellom det lokale skattegrunnlaget og kommunenes inntekter, for å etablere insitamenter for lokal næringsutvikling. Det høres fornuftig ut, men vil i praksis bety at rundt regnet 370–380 av landets kommuner vil få dårligere råd. Permanent dårligere råd, uten muligheter til å øke skattegrunnlaget så raskt som endringene vil gjennomføres. Heller ikke i løpet av en valgperiode. Kanskje ikke i løpet av en generasjon heller.

I dette perspektivet er det helt urimelig å straffe kommuner som ikke har greid å bygge ut en romslig kapasitet med enerom på sykehjemmet. Vil de få bedre forutsetninger for å imøtekomme regjeringens krav da? Nei, de vil jo ikke det. Det blir jo bare verre, naturligvis.

For å innfri et slikt krav, blir lokalpolitikerne tvunget til å kutte i barnevernet, på skolen eller i barnehagene. Slike kutt vil i neste omgang føre til strammere styring på disse områdene. Dette er en viktig grunn til at lovverket ikke gir anledning til å innføre økonomiske sanksjoner mot kommunene. Dette viktige prinsippet bør videreføres.