Må vi være dårligere enn Finland?

Finland er ett av de siste land i Europa hvor læreren på bred basis ennå nyter respekt som den kompetente fagperson hun er. Landets skolevesen er attraktivt for vordende lærere: Kun én av ti som søker seg på masterstudiet har gode nok karakterer til å slippe gjennom nåløyet for å bli lærer.

Der vi i Norge fortsatt beundrer 19-åringer som makter å få et så høyt karaktersnitt at de kommer inn på legestudiet, vil tilsvarende kompetente ungdommer i Finland ha lettere for å slippe inn på legestudiet der enn på lærerutdanninga.

Elevene i den finske skolen lykkes i langt større grad å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter, og ni av ti elever avslutter videregående utdanning etter tre år der sju av ti klarer det i løpet av fem år i Norge.

Som skoleleder utenfor Oslo og Akershus misunner jeg læringsresultatene de klarer å oppnå. Å jo da, jeg har mine forsvarsreaksjoner klar når jeg hører om det: «Ikke rart, det er jo de som utvikler prøvene beregnet på egne barn, og de tar ikke hensyn til at landet er stort og mangfoldig». Oppgaven i lesing 5. trinn om trikketider kan være et eksempel.

Likevel, Oslo-skolen i særdeleshet har klart å skape gode læringsresultater. Enda mer oppsiktsvekkende er det at de har klart det med langt flere minoritetsbarn enn det som er vanlig i de øvrige fylker.

Noen jeg imidlertid ikke misunner, er norske skolebarn som gjennom et stortingsvedtak på slutten av det forrige årtusen ble pålagt å starte i 1. klasse i en alder av fem år. Riktignok fyller de seks år senere på høsten, men de er altså nå «skolebarn».

Da Brundtland-regjeringen i 1996 la fram Reform 97, og læreplanen for L97 ble vedtatt, var det en forutsetning at det første året ikke skulle være typisk skole, men heller lekpreget læring. Lekpreget læring er et must og burde brukes fram til elevene er 18 år. Ingen læring er morsommere enn å lære gjennom den «barnslige lyst».

Men det var ikke det som skjedde etter 1997. Meget raskt ble 1. klasse fanget inn i den akademiske tradisjon der boklig læring trumfer annen læring. De som faller utenfor, får et halsbånd merket spesialundervisning, og to av tre slike elever holdes deretter utenfor det viktige klassefellesskapet. En inkluderende skole?

Få år etterpå kom PISA-sjokket som viste at til tross for sterk akademisk kompetanse i grunnskolen og stor vekt på boklig kunnskap, lå våre skoleelever et godt stykke unna de beste i OECD.

Igjen ble det gjort grep, slik det alltid blir når nye regjeringer avløser gamle. En ny statsråd med ansvar for skole og som ikke får sitt navn knyttet til en læreplan, en skolereform eller et kult prosjekt, er mislykket, sett med tabloidpressens øyne. I beste fall huskes de en stortingsperiode etterpå. Av Wikipedia.

I Norge delte Kristin æren/skylda med Kristin for et nytt fellesprosjekt. Skolestatsråd Kristin fra Høyre var så PISA-skremt at hun reviderte hele L97 og ville heller ha et Kunnskapsløft. Hun gikk svanger i noen år og nådde akkurat å føde da neste Kristin, fra SV, overtok oppdragelsen av barnet – eller Kunnskapsløftet 06, som det var døpt.

KL-06 var tydelig på kompetansekrav og -mål, på lokal forankring av læreplanene og stor grad av pedagogisk frihet til å hjelpe elevene til å nå forståelige mål.

Men jeg er fortsatt usikker på politikernes forståelse og deres måloppnåelse.

Hva er det som tilsier at kun tre av 100 6-åringer i Norge vil ha behov for spesielt tilpasset opplæring gjennom lærer eller barneveileder, mens det i Finland blir satt inn ressurser på 35 av 100 7-åringer?

Hvorfor får de tre norske elevene fire nye klassekamerater hver som også trenger spesialundervisning når de går ut av 7. trinn?

Hvorfor vil ikke norske politikere fra Stortinget til kommunestyret ta inn over seg at tidlig innsats faktisk er reell innsats?

I Finland er det er dramatisk fall i ressursbruken fra 1. til 5. trinn fordi de klarer å gi eleven tidlig nok den helt nødvendige mestringsfølelsen og derfor forsterke den indre motivasjonen som er drivkraften for læring. I Norge misunner vi derimot skoleeiere og skoler som lykkes når de velger egne veier. Slike valg innebærer samtidig ulike skoletilbud.

Er det et politisk mål at vi skal ha en grunnskole som gir akkurat like tilbud, men på et nivå godt under Finland?