Lær av kvinnene og lærerne!

Én av de oftest hørte klagene i politikk og forvaltning er at kommunikasjonsfolkene overtar. Én ting er at arbeidsmarkedet for kommunikasjonsrådgivere og -sjefer er i kraftig vekst, enda verre er det med all den tiden som går med til å lage og følge strategiene deres. For ikke å snakke om alt det morsomme og viktige man ikke får lov til å gjøre fordi et informasjonsmenneske sier det er uklokt.

Klagingen har fram til nå ikke fått konsekvenser. De utskjelte kommunikasjonsbyråene fortsetter å sprenge både budsjett- og fortjenesterammer, mens store og små forvaltningsorganer oppretter nye kommunikasjonsstillinger.

Kvinnens rett veier tyngst

Saken om reservasjonsrett for leger viser hvorfor det blir slik. Taper man kommunikasjonskampen, taper man saken, velgerne eller begge deler. Det regjeringen anså som en relativt liten endring av dagens praksis, ble i offentligheten oppfattet som et forsøk på omkamp om selvbestemt abort. Regjeringens talspersoner og dokumenter har hele tiden vært tydelige på at legene bare skulle få reservere seg mot å utføre eller å henvise til abort i de tilfellene der det ikke ville svekke kvinnenes rett til å få abort. I de tilfellene der rett sto mot rett, har det aldri vært tvil om at kvinnens rett veide tyngst. Derfor snakket da også regjeringen konsekvent om reservasjonsmulighet og ikke -rett.

Skillet mellom «mulighet» og «rett» viste seg å være for vanskelig kommuniserbart. I starten var det bare regjeringens motstandere og noen få bloggere som konsekvent snakket og skrev om reservasjonsretten. Fire måneder senere – i opptakten til 8. mars – var det knapt mulig å finne noen andre enn regjeringens folk som brukte det opprinnelige begrepet «reservasjonsmulighet». Konsekvensen var opplagt: En «rett» gjelder for alle, velgerne tror nå at alle leger som ønsker det, skal få lov til å avvise kvinner som søker abort. Da er det også logisk å tro på dem som sier at abortloven undergraves.

Det er mange årsaker til regjeringen tapte kommunikasjonskampen. Den viktigste er at det kan reises tvil om det er samsvar mellom formell og reell rett. Selv om man slår fast i forskriftene at retten til en abortsøker går foran legens rett, er maktforholdene mellom en lege og en ung og fortvilet jente slik at man kan tro at jenta ikke vil hevde sin rett.

Men det er også viktig at rødgrønne politikere hadde stor interesse av å framstille saken på verst mulig vis for regjeringen. Enhver opposisjonspolitiker ønsker å få fram negative sider ved et regjeringsforslag, men iveren er ekstra stor i de sakene som kan underbygge generelle inntrykk. «Svekkelse av abortloven» ble satt sammen med kortere fedrekvote, økt kontantstøtte og lav andel av kvinnelige statssekretærer og rådgivere i regjeringen. Dermed ble bildet skapt av en kvinnefiendtlig regjering.

Tapte i opinionen

Ledelsen i KS har også mektige motstandere – i hvert fall når de skal få lærernes organisasjoner til å gå med på større lokal forhandlingsfrihet om arbeidstid. Det var som ventet at Utdanningsforbundet reagerte negativt på kravet om mer fleksibel arbeidstid og mindre sentral styring, men det er overraskende at det i den brede offentligheten, deriblant også i mange kommunestyrer, spredte seg en oppfatning om at KS ville ha lærerne til å jobbe flere uker i sommerferien. KS klarte rett og slett ikke å beskrive sitt eget forslag og sine egne intensjoner slik at folk flest forsto det. Utdanningsforbundets beskrivelse av virkeligheten slo igjennom.

Konsekvensen er at partene har et helt annet utgangspunkt for arbeidstidsforhandlingene nå enn tidligere i år, da det ble gjort forsøk på å rydde dette spørsmålet av veien i en egen forhandlingsrunde. Utdanningsforbundet har all grunn til å tro at opinionen vil støtte dem, dersom det skulle bli en konflikt. KS’ forhandlere kan ikke lenger være sikre på at de har ryggdekning fra sine oppdragsgivere.

Hva kan så Erna Solberg og Gunn Marit Helgesen lære av disse to sakene? Først og fremst at man alltid skal vurdere hvordan en sak ser ut fra motstanderens ståsted, deretter skal man huske at mediene nesten alltid lager oppslag på kritikernes premisser. De beste oppslagene er de som utfyller et bilde: Solberg-regjeringens «kvinnefiendtlighet» er nevnt, for KS' del dreier det seg om å dyrke forestillingen om en arbeidsgiver som vil ha mer kontroll over sine ansatte.

Dersom man er klar over hvordan en sak kan bli framstilt i mediene, er man kommet langt på vei i arbeidet med å finne motstrategier. Det er mulig å vinne kommunikasjonskamper selv mot så mektige motstandere som Utdanningsforbundet og de rødgrønne på Stortinget. Forutsetningen er at man tar kommunikasjon på alvor.