Kommunene må med i forskingen

Helse- og omsorgstjenestene i kommunene skal styrke forskingsinnsatsen sin og gjennomføre et kunnskapsløft. HelseOmsorg21, den nye nasjonale strategien for helse- og omsorgstjenestene som kom i høst, skisserer noen grep for å øke forskingsinnsatsen i kommunene. En studie av hvordan fysioterapeuter organiserer forskingssamarbeid i og med kommuner og akademia kan gi oss mer detaljert kunnskap om hvordan dette kan gjøres.

SINTEF har gjort en studie for Fond til etter- og videreutdanning for fysioterapeuter der vi har sett på hvordan fysioterapiforsking i kommunehelsetjenesten er organisert. Fra denne studien kan vi trekke med oss lærdom som har gyldighet utover fysioterapiforskingen. Hva opplever klinikere, forskere og ansatte i kommuneledelsen at fungerer når man skal utforme og gjennomføre felles kunnskapsutviklings- og forskingsprosjekter?

I studien intervjuet vi deltakere i forskingsprosjekter under FYSIOPRIM, et omfattende forskingsprogram med utspring i UiO og NTNU, der et mål nettopp har vært å utvikle gode modeller for forskingssamarbeid mellom fysioterapeuter, forskere i akademia og den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Forskingsprosjektene vi studerte varierte på mange måter. Tematisk handlet de for eksempel om hverdagsrehabilitering og samhandling mellom fysioterapeuter og fastleger. De fleste var små prosjekter, men de hadde et felles viktig utgangspunkt: De sprang ut fra praksisfeltet og opplevde behov hos klinikerne der.

Prosjektene var også organisert på ulike måter. I noen varianter jobbet universitetsforskere i bistillinger i klinikk eller kommune, mens i andre varianter var fysioterapeuter frikjøpt fra sin kliniske praksis og kunne bruke tid på forsking.

Mange av klinikerne hadde lenge hatt lyst til å forske, men de hadde manglet rammebetingelsene. Gjennom FYSIOPRIM fikk de mulighet til å engasjere seg i forsking, og de fleste opplevde at dette økte kompetansen deres og kom pasientene til nytte. De ble rett og slett bedre klinikere.

En viktig faktor for å øke forskerkompetansen hos klinikerne var å ha regelmessige fagmøter på universitet, og å lage nettverk sammen med andre klinikere som forsket på tilliggende temaer. I mange tilfeller var forskingsprosjektene et spleiselag mellom FYSIOPRIM og kommunene. Prosjektet kostet dermed kommunene noen kroner, men gjorde samtidig at de fikk tettere inngripen med klinikerne og med utforming av forskingsprosjektet, og som mange pekte på: De fikk mer fornøyde, kompetente klinikere.

Et hovedfunn i studien var at de tre partene – klinikere, forskere og kommuneledelse – opplevde nytte av samarbeidet. Det var uvurderlig for klinikerne å ha tett kontakt med forskingsmiljøer, men det ga også forskerne innsikt i praksisfeltet og muligheter for å utvikle problemstillinger som er relevante for praksis.

Kontakten med kommuneledelsen er helt nødvendig for å forankre forskingsprosjektene i kommunen. Studien viste også at helse- og omsorgstjenestene i kommunene er lystne på å involvere seg mer i forsking. Felles for de kommunene vi intervjuet var at de sa: Vi vil ikke bare forskes på, vi vil med-forske. Vi vil ha påvirkning på hvilke temaer som skal forskes på.

I så måte var de samarbeidsmodellene vi studerte en måte der kommunen kunne bli en mer aktiv partner enn bare en case for forskere. Samarbeidsmodellene var i hovedsak en vinn-vinn-situasjon for alle tre.

Hva skal til for å få til et godt forskningspartnerskap? Prosjekter bør utvikles i fellesskap, og allerede fra planleggingsstadiet bør kommunen involveres for å kunne ha innflytelse på forskingstema. Tilrettelegg for nettverk mellom klinikere og skap synergieffekter på den måten. Skap arenaer der alle partene kan møtes. Gi klinikerne faglige opplegg og kontinuitet.

Det kreves tid og penger for å drive forsking, klinikere må kjøpes fri fra klinisk praksis. Dette er ikke nye ideer, men det kan være verdt å minne om det.

Et annet velfungerende tiltak vi fant i vår studie, er å ansette personer som kan tilrettelegge for forskingssamarbeid, såkalte «partnership facilitators». I FYSIOPRIM har kliniske koordinatorer fungert som bindeledd og «oversettere» mellom praksisfeltet og akademia. Dette er gull verdt.

Ved å inngå i mer forpliktende forskningspartnerskap med FoU-aktører, kan helse- og omsorgssektoren i kommunen få større påvirkning på hva som skal forskes på. Dette er nyttig, både for å øke kompetansen blant de ansatte og for å skape tjenester av bedre kvalitet for kommunens innbyggere.