Kjært barn – mange navn

Som fostermor har man utallige benevnelser, både fra offentlige og private aktører, venner og bekjente, ja, selv fra barna eller ungdommen.

Som mamma-mamma tenkte jeg aldri mye over verken benevnelser, navn eller mangel på sådanne, men i det øyeblikket jeg ble fostermor, var det en realitet.

Tittelen er jo i utgangspunktet grusom: Fosterforeldre. En benevnelse som nok gir en reell forklaring på hva man er, men som er tuftet på en gammel og umoderne tankegang. Det stammer fra før den tiden både bonusbarn, mine-og-dine-barn og andres barn ble en normal tilstand.

For fosterforeldre og fosterhjem er ingen normal tilstand. Det er kanskje det for oss som lever i det hele tiden, men i det øyeblikket man beveger seg ut av de indre sirklene, blir det fort unormalt.

Selv om det er blitt mer og mer komfortabelt både for ungdommen – de kan ikke kalles barn lenger – og oss, er det fortsatt kleine situasjoner:

«Åh, så nydelig datter du har! Trodde du hadde bestemt deg for ikke å føde flere, jeg?! Men ser at du på tross av alder gjorde det! Ble jo vellykket, da!»

«Vel, det er ikke mitt biologiske barn, men …» «Åh, har dere gått fra hverandre! Det hadde jeg aldri trodd. Er hun fra din nye types første ekteskap da, eller?» «Nei!» Så kommer det etter mye rødming, og småsparking i grusen: «Jeg er fosterbarn!»

Da blir det alltid stille. Litt for stille. Og så en lang tirade om hvor fantastisk det er at noe ofrer seg og tar til seg de stakkars ungene.

Vi har funnet en ny strategi etter lange og gode samtaler: «Ja, er hun ikke vakker! Jeg vil anbefale å bli mamma i voksen alder.»

Så går vi videre, datteren og jeg, med nesen litt i sky.

Jeg elsker alle mine ungdommer, uavhengig av hvem som er biologiske foreldre. Våre ungdommer er de uansett. Det er nemlig det oppdraget vi har fått – å gi dem en hverdag som er forutsigbar, meningsfull og trygg.

Og det får de – eller de får det alle våre barn får: Rutiner, kjeft, oppgaver, kjærlighet, klemmer, omsorg, samvær og alt som følger med, i ikke rangert rekkefølge. De kjefter, smeller med dører, dusjer, spiser, ler og forbruker, alle som en.

Det er ikke enkelt når det å være barn eller ungdom ofte bare er en rolle som sønn eller datter, fosterbarn eller liknende. For uavhengig av rolle og bagasje har de helt egne personligheter. De er selvstendige individer som skal leve som alle de andre biologiske-, bonus-, stebarn etc. Kanskje gir vi dem merkelapper uten å reflektere over stigmatiseringen.

I dag er det 1.000 barn som lever på vent, med vissheten om at de ikke kan bo hjemme, men er i beredskapshjem eller på institusjon. Og det er alltid en grunn til det. I debatter om barnevern, foreldre og rettsvern må vi aldri glemme hvem det hele dreier seg om: Barna!

Det er mange barn som lever under forhold ingen av oss unner noen. Dette perspektivet må vi alltid ha, hele tiden. Dette uten å tro at det finnes én måte å oppdra eller å gi omsorg på, for slik er det selvfølgelig ikke. Men det er noen klare kjøreregler, og de skal og bør alltid sette barna i forsetet.

Det er utallige myter om barna, ungdommene og fosterforeldre. «De gjør det for pengene skyld», «de trenger å føle de er mer verdt enn oss andre», «de er ute etter høyere status» osv. osv.

Jeg kan bekrefte med en gang: Dette er sludder og vås. Man blir ikke rik på fosterbarn, og det er heller ikke meningen. Man påtar seg ansvaret for en annen persons barn eller ungdom og skal utføre jobben. Dette lønnes i dag med ca. 0,02 øre i timen, minus skatt.

Det er riktig at man får masse kjærlighet, men vi får ikke mer verdi som menneske for det – og ikke ønsker vi det heller. Hvis man fikk status av å ha fosterbarn, hadde ikke 1.000 barn og unge ventet på et hjem.

I går sa yngstemann til meg: «Det er greit det, mamma.» Taushet. «Det er jo det du er!», sa han, og ga meg en kjapp klem, før han styrtet av gårde på sykkel, var vi blitt ferdig med kleinheten.

Et godt afrikansk ordtak lyder: «Det skal en hel landsby til for å gi nok kjærlighet og å oppdra et barn.»