Hva må vi tåle?

De siste ukene har vi vært opptatt av journalisters gode og mindre gode sider, hva de kan og ikke kan, SKUP-priser og dårlige og krenkende intervjuer.

Hva er det som gjør at vi blir mer oppbrakt over et intervju enn de kritiske sakene som journalister jobber med? Hva er det som gjør at vi som borgere reiser oss i protest fordi fredagskvelden blir litt mindre underholdende, som etter Skavlan-intervjuet med partileder Jimmie Åkesson i Sverigedemokraterna?

Hvorfor blir vi ikke like oppbrakt over all den urett som finnes, og som journalister ofrer livet for å formidle?

Snart går vi inn i en ny valgkamp hvor våre verdier og ideologiske standpunkter blir satt spørsmålstegn ved. Våre partiprogrammer blir satt opp mot hverandre. Hvor mye skal vi tåle da?

Og hvor mye må vi stå til rette for, både av hva vi har sagt og hva vi mener? Er det ikke riktig av journalister å stille de kritiske spørsmålene? Hva tåler jeg av slike ting? Vil jeg føle meg krenket eller urettferdig behandlet?

Som gruppeleder og utvalgsleder skal jeg tåle å stå til rette. Og er det urett, er det i de fleste tilfeller best å svelge kamelene – tie stille og ikke ta til motmæle.

Vi skal tåle pressens egne vinklinger, og at politikere fra andre partier nådeløst bruker knep for å framstille ditt parti, eller deg, som noe du overhodet ikke er.

Er det feigt? Ja, i noen tilfeller har jeg følt at det har vært både feigt og urettferdig. Men følelser kan ikke alltid styre meg. Noen ganger må klokskap og fornuft gå foran. Det har vært utfordrende – mest fordi jeg er et følelsesmenneske, hvor gjerne ord kommer oftere enn hva klokt er.

Men følelser er også driveren bak engasjementet og all energien som ligger til grunn for det å drive med politikk. Uten følelser får vi et kaldere, ufølsomt og intetsigende samfunn hvor meningers mot og tanker, ord og handlinger blir borte. Derfor er ord – i debatter, utspørringer og skrift – så viktige. De skal i mange tilfeller være av en art som gjør at jeg som politiker må tenke, føle og mene.

Det er verre med de ekstreme uttrykk som finnes på sosiale medier, hvor politikere blir sjikanert, truet, krenket og harselert med. Dette er en større trussel enn noe annet. For det fører til at presset blir for stort, for useriøst og for mange skremmende. Dette kan føre til at noen som vil, ikke orker, eller velger å la være. Dette kan igjen medføre at de som stiller til valg, uansett politisk ståsted, ikke alltid er de representative menneskene vi ønsker.

Grensen for hva vi må tåle, går ved seksuelle krenkelser, trusler om tortur og drap og harselering. Den går ikke ved at en TV-journalist stiller kritiske spørsmål, enten det er en fredags- eller tirsdagskveld, til en partileder. Grensen er nådd når en vilt fremmed midt på natten ønsker å drepe deg fordi du har andre verdier og gjør andre valg enn vedkommende selv.

Europa har den siste tiden stått overfor grusomme handlinger som truer vår ytringsfrihet og noe av fundamentet i våre demokratier. Vi har opplevd drap på mennesker som hadde meningers mot. Slike handlinger må aldri vinne. Slike handlinger må for alltid være motsagt.

Etter dette så vi at nye koalisjoner fant hverandre og slo ring om grunnverdiene hos menneskene, uansett politisk eller religiøst ståsted. Vi så at det i sorgen og redselen er mulig å tenne nye håp. Prisen de drepte har betalt, bør få oss til å være enda mer åpne og ærlige, tøffe og tolerante for alle de forskjellige meningene og for politikken vi står for. Dette bør gjøre at vi må tåle å bli satt søkelys på – at journalister tør spørre og stille intervjuobjekter til veggs. Det kan gjøre politikken bedre, ærligere og åpnere.

Uten slike utspørringer vil det kun være de glatte, enkle og ufarlige spørsmålene som blir stilt. Det er ingen av oss tjent med. La oss tåle å bli utfordret. La oss tåle å få kritiske spørsmål, med eller uten kroppsspråk og glimt i øyet. Men la oss slippe de ekle, truende kommentarene, for der går grensen.