Gavedryss til luksusgenerasjon

«Når man blir 66 først da tar livet til. Når man blir 66, da gjør man som man vil.» Mange husker denne musikalske landeplagen. Teksten er selvfølgelig noe tull, selv om den som annet tøv kan inneholde sannheter.

Jeg tilhører den generasjon som ble født i fredsrusen etter andre verdenskrig. For de fleste i disse årganger har det vært et privilegert liv lenge før vi ble 66.

Jeg hører heller ikke til den som føler trang til å skrive bok om hvor trist jeg hadde det i oppveksten. Tvert imot, det var en flott oppvekst i et lite gruvesamfunn i Nord-Norge.

På farssiden tilhører jeg en tømmermannsslekt. Forventningspresset var moderat, for å si det mildt. Min far ønsket ikke at jeg skulle kaste bort livet på teoretisk utdanning. Helst ville han vel at jeg skulle bli tømmermann. Det var ikke det at han så seg selv som etterkommer av Josef, men mer at han ville ha meg inn i skikkelig arbeid. Heldigvis tok han meg med på byggeplassen, og skjønte fort at hans stolte yrke ville klare seg best uten min medvirkning. «Du kan studere, du», sa han med et blikk som kunne tyde på at fortapelsen var nær.

Takket være den da etablerte Lånekassen kunne vi som ønsket det, studere uten å være avhengig av foreldrenes økonomiske evne.

I dag er denne historien i mangt og meget snudd på hodet. Forventningspresset på ungdommen er enormt, «alle» skal sluses inn i teoripreget utdannelse, og vårt land har dessverre stor mangel på skikkelige tømmermenn.

Privilegier og særordninger har vi i min generasjon imidlertid nok av. For våre barn ble det utdelt skattefri barnetrygd til kreti og pleti uavhengig av behov, og i yrkeslivet har vi sørget for full lønn uavhengig av om vi kom på jobb eller ikke.

Men det var ikke slutt med det.

Jeg er dypt takknemlig for å ha opplevd et spennende liv, men det må da være måte på privilegier og gavepakker vi skal motta.

De fleste i min generasjon har solid økonomi, formue og lever gode liv. Det gjelder også meg. Likevel, når jeg nå fyller 67, har samfunnet kommet til at jeg, stakkars mann, bør velsignes med ytterligere privilegier. Jeg skal få honnør for å ha nådd denne unike alder og hjelpes økonomisk for å klare de svære utgifter jeg påføres for å benytte offentlig transport.

Men andre ord: Jeg får rett til honnørbillett. Og det er ikke snakk om en smårabatt, det er halv pris! Ikke nok med det. Min kone, som fortsatt er i yrkesaktiv og langt unna 67 år, får også halv pris dersom hun er i mitt følge. For i min alder trenger alle ledsager, ikke sant.

Ifølge god folkeskikk skal man si: Hjertelig takk. Men det er jo latterlig.

Nå er også arveavgiften fjernet. Sikkert til glede for arvingene, selv om den for de fleste neppe har vært noe stort problem. Men pussig nok ble den fjernet når tidspunktet passet best for den allerede godt ivaretatte etterkrigsgenerasjonen.

Hjertelig takk.

Sannelig er også formuesskatten på vei ut, og fribeløpene heves også i tide slik at akkurat min generasjon får mest glede av det. De som har mest, får den største gaven. Jeg hører ikke til dem, men det er skattelette også for meg.

Hjertelig takk.

Et samfunn hvor vi skal utdanne oss til vi er nesten 30, jobbe til vi er noe over 60 og leve som rentenister og pensjonister til vi er nesten 100, høres ikke veldig bærekraftig ut.

Min generasjon lever selvsagt lenger enn den forrige. Det skyldes både at vi har båret lettere byrder og ikke minst helsevesenets utrolige utvikling. I framtiden vil vi i større og større grad forvente behandling også for sykdommer vi ikke har, dersom screening viser at vi har sannsynlighet for å få dem.

Forventninger og krav til helse og sosial vil vokse sterkt. Det vil ikke minst den gylne generasjon jeg tilhører, sørge for. Det vil også kommunene merke.

Dersom vi alle i tillegg skal motta kommunal service og tjenester tilnærmet gratis eller med symbolsk betaling, tror jeg de fleste skjønner at fellesskapet fort kan bli fattig, mens vi hegner om vår rikdom.

For ordens skyld: Selv om de såkalte minstepensjonister blir færre og færre, er jeg fullt klar over at det også i min generasjon selvsagt er folk som har hatt et krevende liv og har lite ressurser.

Som fellesskap må vi stille opp for dem, men det må da være mulig å lage ordninger som kun er til for dem som virkelig har behov.

Dersom velferdssamfunnet skal være bærekraftig i framtiden, må vi i hvert fall slutte å dele ut meningsløse gaver og fordeler til mennesker som ikke trenger det.