Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

«Forskning viser» – eller gjør den det?

Argumenter blir sterkere når de er støttet av vitenskapen. Vi virker smartere når vi i diskusjoner henviser til ny forskning. Et vedtak virker mer gjennomtenkt når det er støttet av forskningsresultater.

En enkelt studie er bare et blad på kunnskapens tre.

Akkurat som i alle andre sektorer og virksomheter, kommer det produkter med varierende kvalitet ut av akademia. Noen studier er bunnsolide og kan brukes av mange lenge. Andre er spinklere, men holder til begrenset bruk, mens noen studier går i stykker etter kort tids bruk.

De fleste beslutninger i dag, enten det er i politikken, forvaltningen eller i næringslivet, bygger på forskning. Mens vi før i tida søkte i egne og forgjengernes erfaringer, søker vi nå i kunnskap samlet inn av andre.

Studiene må vurderes ut fra holdbarhet, gyldighet og kvalitet. Men hvordan skiller vi mellom god og dårlig forskning?

Det første vi bør gjøre er å sjekke hvem som står bak. Er det en professor eller en masterstudent? Det finnes mange gode masteroppgaver, men studentene har ikke lang erfaring eller god tid på oppgaven. En som jobber som professor eller forsker har flere prosjekter bak seg. Deretter er det lurt å kontrollere hvor forskeren jobber. Er det et universitet, høyskole eller forskningsinstitutt – ja, så er forskningen utført i et miljø som følger vitenskapelige standarder.

Men det er mye rare institutter der ute, som ikke akkurat er vitenskapelige. For noen år siden skulle en praktikant i forskning.no skrive en artikkel om en ny studie om hvordan farger påvirker oss. Og kom tilbake med et intervju med en konsulent i noe som het Fargeinstituttet. Det intervjuet kom ikke med i artikkelen.

Det har også stor betydning om forskningen er publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Dem finnes det mange av, og de har varierende kvalitet. Noen tidsskrifter har høy status og trangt nåløye, de publiserer bare den beste forskningen på sitt felt. Mens andre kan være solide, uten å være på topp i feltet.

Norsk senter for forskningsdata (NSD) har oppdaterte lister over tidsskrifter som er godkjente for norske forskere. I tillegg finnes det dessverre svindeltidsskrifter, også kalt rovtidsskrifter. Der kan hvem som helst betale seg inn og få publisert så å si hva som helst av forskningstull. Mistenker du noe for å være et rovtidsskrift, er det lurt å sjekke på nettet og hos NSD.

Størrelsen på studien har også mye å si om hvor mye man kan generalisere resultatene. Har en forsker intervjuet 12 brukere av helsestasjon for ungdom på Grünerløkka i Oslo, kan det gi god innsikt i brukeropplevelsene deres. Men resultatene er nødvendigvis ikke gyldige for all ungdom i Norge.

Men heller ikke studier med mange deltakere kan brukes til alt. Studier som bruker helseregistre kan ha data fra flere hundre tusen personer og gi gode beskrivelser av vaner og fenomener. En forsker kan for eksempel finne ut dagens ungdom drikker mindre og at de er mer på nettet, men det er nødvendigvis ikke en sammenheng mellom alkoholinntak og nettbruk.

Mange forskere blir brukt som eksperter i mediene. Noen av dem holder seg til sitt fagfelt og kommenterer kun på det de selv har forsket på. Andre bruker sin faglige kompetanse langt videre og bredere. Selv om en forsker uttaler seg om noe, betyr det altså ikke at hun har forskningsgrunnlag for det hun sier.

Det er i mediene de fleste av oss finner forskningen vi bruker. Mange medier skriver godt om forskning, men fortsatt er det mye unøyaktigheter og overfladiskhet. Så gjør en vurdering om studien er behandlet grundig. Er forskeren intervjuet? Har andre forskere på feltet fått lov til å kommentere resultatene?

For det siste er viktig. En enkelt studie er bare et blad på kunnskapens tre. Når en studie er publisert, vil andre forskere vurdere og teste resultatene. Først når samme resultater er oppnådd flere ganger, kan vi regne dem som gyldige. Derfor er det all grunn til å være skeptisk når du leser om overraskende, sjokkerende og oppsiktsvekkende forskningsresultater. Det betyr at de avviker fra det andre forskere har funnet ut. Det kan selvsagt bety at en forsker har oppdaget noe stort, men det er dessverre sjelden.

Det vanligste er at ny forskning bekrefter og utfyller tidligere forskning. Samlestudier (eller metastudier, som de også kalles) er gode å ha for å sjekke hva som er kunnskapsstatus. I slike studier går forskere gjennom tidligere studier på et felt, de kaster ut resultater som ikke holder mål og oppsummerer hva som er gyldig kunnskap nå.

Forskning er ikke fasit eller magi, men systematisk innhenting og oppsummering av erfaringer, kunnskap og resultater. Forskning er ikke perfekt, det er all grunn til å være kritisk til det man leser om og finner av forskning. Men forskning er tross alt allikevel den beste metoden vi har til å forstå verden og flytte oss videre.