Endret klima krever ny politikk

Nok en gang har naturkreftene slått til. Hele lokalsamfunn på Vestlandet er i unntakstilstand på grunn av vannets brå og brutale herjinger. De berørte ordførerne, kommunene og menneskene fortjener all den oppmerksomhet de kan få de kommende ukene og månedene.

Regjeringa, Stortinget, fylkeskommuner og kommuner må framover legge til grunn at virkeligheten vi har opplevd i 2011, 2013 og 2014 vil være normalen, ikke unntaket. Kommunene må nå forvente en omlegging av statens tilnærming. Det er ikke nok med nye skippertak og kortsiktige unntaksbestemmelser, slik regelen har vært fram til nå. Det kreves en helt ny politikk for å møte klimaendringene.

Det er de senere årene riktignok gjort viktige grep for å komme en ny virkelighet med endret klima og flere naturødeleggelser i møte. Men tilpasningene har ikke holdt tritt med de økte utfordringene. Gapet mellom behov, krav og forventninger på den ene side og prioritering av ressurser på den annen side, øker. Nødvendig koordinering mellom lovverk, offentlige og private aktører – blant andre forsikringsselskapene – og de ulike ansvarsområdene, skjer i for liten grad og med for lavt tempo.

Stort etterslep

Norges vassdrags- og energidirektorats (NVE) beregninger viser at det vil kreves over 2 milliarder kroner for å ta etterslepet på definerte sikringstiltak for å forebygge skader fra flom, ras og skred. I disse beregningene ligger det planer for enkelttiltak som kommer som følge av naturødeleggelser helt tilbake på 1990-tallet. Dette gjelder blant annet sikring av Otta etter flommen i 1995.

NVE tar forbehold om at de i stor grad mangler oversikt over behovene, som øker år for år i takt med et stadig villere klima. Ressursbehovet må vi derfor regne med er betydelig større enn det som hittil er beregnet.

NVEs årlige budsjetter baserer seg på planlagte tiltak. Til tross for at rammene er økt de senere årene, må de fleste tiltak settes på vent. Når det med nødvendighet hvert år oppstår nye, akutte behov for tiltak, sprekker budsjettrammene – planlagte tiltak må skyves ut i tid.

Varslete tiltak starter ikke opp. Dette gjelder flere prosjekter i Sel og andre kommuner i Gudbrandsdalen. Med dagens regime blir den siste, større hendelsen den viktigste. Konsekvensen av denne tilnærmingen er at kommuner, næringsliv og privatpersoner som har basert egne planer på en varslet framdrift fra NVEs side, må fortsette å leve med uforutsigbarhet.

Ser de våre utfordringer?

Mangelfull politisk respons på en ny virkelighet, svekker allmennhetens tillit til at offentlige aktører mestrer utfordringene. Ser de våre utfordringer, blir vi glemt? Det skapes mye frustrasjon og unødvendig stor utrygghet ute i kommunene og lokalsamfunnene. Slik dempes samfunns- og næringsutvikling og vekstkraft. Hele samfunn påvirkes negativt.

Naturskader er ikke jevnt fordelt mellom landsdelene, regionene og kommunene. Enkelte områder er mer utsatt enn andre. Enkeltkommuner har fått og vil få langt større belastninger enn snittet. Ikke sjelden er det mindre kommuner i distriktene som får den hardeste medfarten.

Kommunene har ikke ressurser og økonomi til å absorbere reparasjoner og sikringstiltak med egen bemanning og egen økonomi, i hvert fall ikke uten store, negative følger for øvrige oppgaver, planer og for kommunens totale økonomi. Utviklings- og utbyggingsoppgaver må settes på vent, det oppstår negative utslag for den ordinære tjenesteproduksjonen. Dette er nå i ferd med å bli et problem for bosetting, næringsliv, likeverdige tjenester og kommunenes omdømme.

Ikke tilpasset dagens virkelighet

Systemene og prinsippene med egenandeler, såkalt distriktsandel, statlige skjønnsmidler og naturskadeerstatning er heller ikke tilpasset en ny virkelighet. Større, flere og ofte gjentatte skader stemmer ikke med dagens 20 prosents distriktsandel og utregning av skjønnsmidler. Tankegangen bak disse ordningene hører hjemme i ei tid før klimaendringene slo inn. Det gjeldende premisset om at skjønnsmidler og naturskadeerstatning kun gis for å reparere tilbake til tilstanden før skaden oppsto, er ikke faglig og samfunnsøkonomisk bærekraftig.

Vi kan ikke møte de betydelige og delvis uoverskuelige utfordringene Norge nå står foran med dagens kortsiktige tilnærming med forholdsvis beskjedne, årlige påplussinger på NVE og andre etaters budsjetter. Det kreves nå et paradigmeskifte der lov- og planverk, roller, ansvarsfordeling og økonomi gjennomgås og tilpasses en ny virkelighet.