En utfordring for demokratiet?

«Democracy is coming to the USA», sier nylig avdøde Leonard Cohen i en ironisk sang til landet med de mange motsetningene. Han harselerer med at demokratiet kan komme gjennom en sprekk i muren, et hull i lufta, fra krigene for lov og orden, fra bålene til de hjemløse eller fra asken til de homofile. Eller «from the brave, the bold, the battered heart of Chevrolet..»

Leonard Cohen døde omtrent i det øyeblikk Donald Trump var valgt til USAs nye president. Folkevalgt – etter det vedtatte og aksepterte systemet i USA. Folkevalgt i verdens største demokrati, i frihetens land. Folkevalgt president etter en valgkamp hvor alle inntrengende trusselgrupper som muslimer, meksikanere, kvinner og velutdannete fikk sitt pass påskrevet av den påtroppende presidenten, og hvor selve valgkampen artet seg som en landskamp i innendørs sleggekast og fornærmende personbeskyldninger fra kandidatene.

Leonard Cohen kunne ikke vite at ironien skulle bli virkelighet. Som mange andre som elsket å hate USA, var han slått av nasjonalismen, markedstroen og kampen for å overleve på den ene siden, og mangfoldet, motsetningene og det fargerike fellesskapet på den andre. Det forjettete land som våre forfedre utvandret til for å slippe unna religionsforfølgelse i gamlelandet, frihetslandet som ga mulighet og en jordlapp til alle, landet med de beste universitetene og forskerne og med høye posisjoner til begge kjønn og alle raser og religioner.

Dette landet ser nå ut til å stå fram som sin egen verste fiende. For i jakten på frihet og muligheter for alle, er stadig flere frustrerte blitt hengende etter. Friheten og mulighetene var ikke der for etterlatte industriarbeidere og andre ofre for en sterk tro på økonomisk liberalisme eller for en aggressiv krigføring i rollen som verdenspoliti.

Hadia Tajik hadde i Aftenposten 13. november 2016 noen tankevekkende refleksjoner om Trump og sannhetens øyeblikk. I lys av alle analysene etter presidentvalget i USA beskriver hun faren for at avstanden blir for stor mellom politikere og folket. «Et folk vi ønsker å tjene. For det er ikke mulig å tjene et folk man ikke forstår.»

Jeg tror ikke avstanden mellom politikere og folk er urovekkende stor i Norge. Vi har tross alt en historie og erfaringer som binder oss sammen og styrker fellesskapet – også det fargerike. Men vi skal ikke undervurdere grobunnen for misnøye og for de strømningene som ikke vil bidra til fellesskapet. Når velferdsstaten (selvsagt) inkluderer alle og faktisk tar hensyn til folks livssituasjon, vil det alltid være noen som føler seg forbigått, forlatt eller tråkket på. Og hvis vi ikke forstår hva de sier, har vi et problem.

Jeg tror ikke den valgkampen vi nå har foran oss fram til stortingsvalget neste år blir så skitten og nedrig som den amerikanske vi i ukevis har hatt på alle kanaler. Jeg tror også det kan gå bedre enn vi nå frykter med det amerikanske demokratiet. Men i vår egen demokratiutvikling er det særdeles viktig å ta med oss de gode erfaringene vi har fra våre fellesskapsarenaer, ikke minst de positive erfaringene kommunene har bidratt med.

Vår egen grunnlov er inspirert av den amerikanske. Den norske demokratiforståelsen og demokratiutviklingen har kanskje vært noe annerledes. Frihet og menneskeverd er grunnleggende verdier. Ytringsfrihet og organisasjonsfrihet likeså.

I vår norske forvaltning – både i politikken og i arbeidslivet – står forhandlingsarenaen sentralt. Enten vi er i partssamarbeid, i stortingskomiteen eller i formannskapet, så er det hele tuftet på en aksept og respekt for at ulike syn og interesser er representert. Det er klare regler og retningslinjer for møter og prosesser hvor grunnlaget er at det tas hensyn til alle parter. Dette er grunnmuren i vår forvaltningskultur og utgangspunktet for de etiske diskusjonene om hva som er rett og galt.

Demokratiet i Norge bygger på en avgrensing og respekt for rettsstaten, og en tillit til at fellesskapet fungerer. Vi ser at det likevel kan gå galt, og at korrupsjon og uverdig menneskehåndtering forekommer.

For å gjøre vårt folkestyre enda bedre, og for å fremme en tillitsskapende forvaltning, må vi derfor både forstå, vi må ha kunnskap om de andre, og vi må dyrke fram de åpne prosesser og de gode menneskelige relasjoner – med aksept for uenighet.

Norske politikere har jevnt over gode erfaringer med å skille sak og person, og med å ha respekt for ulike motparter. Skal et demokrati fungere, må motparter kunne opptre som medspillere, ikke minst etter at valget er over.

Jeg har tillit til at den kommende norske valgkampen ikke lar seg smitte av den amerikanske. Men da er det viktig å dele Hadia Tajiks refleksjon om at man må forstå det folket man skal tjene.