Illustrasjon: Sven Tveit
Kronikk

Det er tid for radikal innovasjon

Kommunesektoren trenger radikale innovasjoner mer enn noensinne. Den økonomiske krisen vi står overfor nå, vil vare lenge etter at koronapandemien er bekjempet.

Kommunene har allerede opplevd dramatisk inntektssvikt. KS har beregnet at kommunesektoren får et netto tap i 2020 som følge av koronakrisen på minst 18 milliarder kroner, både i tapte inntekter og økte utgifter.

Det er en sammenheng mellom kraftige økonomiske sjokk og innovasjon.

Dette er selvfølgelig svært usikre anslag, men det er bare begynnelsen på de økonomiske utfordringene de kommende årene. Denne nye situasjonen krever at både små og store kommuner realiserer radikale innovasjoner for å få endene til å møtes.

En undersøkelse Telemarksforsking har gjort for Kommunal- og moderniseringsdepartementet, viser at små distriktskommuner deltar i betydelig mindre grad enn andre kommuner i de nasjonale ordningene som er opprettet for å fremme innovasjon i sektoren.

Etter kommunereformen er det 163 kommuner i kategorien små og usentrale kommuner. Av de sju nasjonale innovasjonsordningene som ble undersøkt nærmere, deltar små distriktskommuner i klart mindre grad sammenlignet med andre kommuner.

De deltar også sjelden i de nasjonale ordningene som fører til mer radikale innovasjoner. Blant de små distriktskommunene avtar også deltakelsen med synkende folketall og sentralitet.

Ser vi på alle kommunene samlet, er det de største og mest sentrale som har størst deltakelse, gjerne fordi de små ikke blir regnet som modne nok for implementering av for eksempel velferdsteknologi.

Det er ingenting som tilsier at behovet for innovasjon er mindre i de små kommunene. Tvert imot rammer sektorens utfordringer, med økning i andelen eldre innbyggere og reduksjon i skatteinntekter, småkommuner ekstra hardt.

Det er også en risiko for at små distriktskommuners behov ikke blir fanget opp når det er de store som setter innovasjonsdagsordenen.

Intervjuer med ledelsen i de små distriktskommunene, viser at det er altfor krevende for dem å følge med på alle nasjonale innovasjonsordninger som finnes. Å få penger fra nasjonale innovasjonsvirkemidler krever også omfattende arbeid med søknad og rapportering.

De små kommunene opplyser selv at de verken har tilstrekkelig kompetanse eller ressurser til å drive innovasjons- og utviklingsarbeid i den grad de ønsker. I små kommuner er det naturlig nok færre ansatte å dele oppgaver og ansvar på. Det begrenser seg selv hvor mange prosjekter det er mulig å engasjere seg i. Det kan være krevende nok å få løse de løpende oppgavene.

Det er ikke unaturlig at det er de største kommunene med de største fagmiljøene som går i front. Men for at disse nasjonale satsingene også skal komme de små til gode, må det være på plass systemer som sikrer spredning av nasjonale innovasjoner.

Her holder det ikke med «blåkopier» eller oppskriftshefter. Det er vel så krevende å implementere nye arbeidsmåter som å utvikle dem, og det er alltid behov for tilpasninger til den enkelte kommunes forutsetninger og behov.

Og når nye innovasjoner er implementert, gjenstår det aller viktigste; å ta ut gevinstene.

For å lykkes med radikale innovasjoner, må hele kommunesektoren samarbeide på et helt annet nivå enn i dag. Vi snakker ikke bare om at noen få nabokommuner samarbeider, men et mer slagkraftig samarbeid både på landsbasis og på regionalt nivå.

Samarbeid mellom kommuner må i mye større grad være basert på faste og langsiktige samarbeid hvor man arbeider systematisk med innovasjon.

Små distriktskommuner deltar i større grad i ordninger der man samarbeider regionalt om å løse regionale behov og utfordringer. En mer systematisk samordning på regionalt nivå er derfor et godt sted å begynne. Med felles digitale løsninger, metoder og rutiner blir det enklere, raskere og billigere å få til innovasjons- og digitaliseringsarbeid.

Flere regioner er i gang, og det kommer stadig nye, regionale digitaliseringssamarbeid. Eksempelvis er DigiVestland et samarbeid mellom alle kommunene i Vestland fylke om digitalisering, hvor det overordnede målet er å sikre effektivt mottak av nasjonale prosjekter og tiltak, og utvikle og ta i bruk felles løsninger.

Vi kan ikke løse de store utfordringene vi nå står overfor, med små skrittvise forbedringer alene. Utfordringene krever mer radikale innovasjoner.

KS har nylig lansert partnerskap for radikal innovasjon. Det er fare for at dette også blir en ordning dominert av store, sentrale kommuner. En svært presset drift kan føre til at de små kommunene i enda større grad må konsentrere seg om den daglige driften, og mister fokus på viktig innovasjons- og utviklingsarbeid.

På den annen side er det en sammenheng mellom kraftige økonomiske sjokk og innovasjon. Vi har gjennom koronakrisen sett hvor omstillingsdyktige norske kommuner kan være.

Dette gir håp for at kommunesektoren nå finner sammen og løfter i flokk for å få til de helt nødvendige radikale innovasjonene som kreves for å kunne tilby innbyggerne gode tjenester også i framtiden.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.