Bruk innsigelser med måte!

Det er behov for å nyansere debatten om innsigelser i planprosesser, som i dag preges av enkle motsetningsforhold.

I 2025 satte regjeringen et mål om at det skal bygges 130.000 boliger i Norge innen 2030.

I den forbindelse ble det satt ned et hurtigarbeidende utvalg som kom opp med 72 forslag for å få fart på boligbyggingen gjennom å forenkle plan- og byggesaksbehandlingen.

Flere av tiltakene handlet om innsigelsesinstituttet, blant annet om terskelen for å fremme innsigelser bør heves, og om boligbygging bør tillegges større vekt enn i dag.

Regjeringen har startet et eget innsigelsesprosjekt som skal følge opp denne delen av rapporten.

Innsigelser fra statlige sektormyndigheter, statsforvaltere og fylkeskommunene kan forsinke planprosesser med flere år.

Det øker kostnadene for utbyggere og kan føre til at det bygges ut færre boliger.

Det kan også føre til at boliger bygges i mer perifere områder hvor det ikke er ønskelig på grunn av svak kollektivdekning, fordi disse områdene allerede er regulert til boligformål.

I Trondheim har rundt 5.000 boliger på Lade og i Nyhavna-området blitt satt på vent i mange år på grunn av krav om utredninger av trafikale konsekvenser og framkommelighet for kollektivtrafikken.

Her mener jeg terskelen for å fremme innsigelser har vært for lav, og sektorinteressen for samferdsel har trumfet nødvendig transformasjon av et industri- og havneområde til sentrumsnære boliger og byutvikling.

På en annen side risikerer vi at viktige nasjonale hensyn vil bli tilsidesatt dersom boligbygging skal vektes på lik linje med andre nasjonale hensyn.

Natur og matjord er allerede i dag under et voldsomt press når kommunene skal vedta sine arealplaner, og taper ofte kampen mot boliger, næring eller andre gode formål. Vi ser det blant annet med utbyggingen av Viken Park i Fredrikstad, eller boliger på Gimsøya i Melhus.

Kommunene er i liten grad rigget for å ta nasjonale hensyn i arealpolitikken, og lokalpolitikerne er sårbare for press fra utbyggere og andre interesser. Dette er et område hvor det trengs mer statlig styring enn i dag, ikke mindre.

Framfor en generell kritikk mot innsigelsesinstituttet og rop om statlig overformynderi, trenger vi en mer differensiert tilnærming.

Hvilke nasjonale og vesentlige regionale hensyn er viktigst å ivareta, og hvilke bør i større grad overlates til kommunenes frie skjønn?

Å bygge i en tett by gjør at det oppstår mange målkonflikter, knyttet til for eksempel støy, universell utforming, solforhold og uteoppholdsareal. Hver for seg er intensjonene gode, men summen av dem kan gjøre at vi ikke får den ønskede fortettingen fordi det blir umulig å oppfylle alle kravene.

I dag har innsigelsesmyndighetene en vetorett som overstyrer kommunens skjønn til å veie de ulike hensynene opp mot hverandre. Det gjelder for eksempel om en skal prioritere gjenbruk av verneverdig bebyggelse framfor universell utforming, eller akseptere noe mer støy fra gata for å bygd ut nok studentboliger.

Her mener jeg det er rom for å gi kommunene mer frihet til å vurdere hvilke krav som bør prioriteres høyest. Kan gode innendørs fellesarealer og nærhet til en offentlig park være viktigere enn en forblåst takterrasse som ikke blir brukt? Dette mener jeg er noe kommunene best vurderer selv.

Det bør definitivt fremmes færre innsigelser enn i dag, og Statsforvalteren bør i større grad samordne og prioritere innsigelsene fra fagmyndigheter, slik at de ikke motsier hverandre.

Innsigelser som framstår som urimelige, diffuse eller svakt begrunnet, bør avskjæres før man kommer til meklingsmøtet, slik at man rydder mest mulig av bordet og kan fokusere på de mest tungtveiende punktene.

Flere av forslagene til arbeidsgruppen om å revurdere innsigelsespraksisen er gode og bør følges opp av regjeringen.

Men vi må passe oss for å gå for langt i å tenke at forenkling er det eneste saliggjørende. Innsigelsene er der for å ivareta vesentlige nasjonale hensyn som kommunene ofte er for dårlige til å ivareta selv, som jordvern og naturmangfold.

Nettopp derfor er det viktig at den bare brukes når det er nødvendig, slik at den ikke undergraver tilliten til innsigelsesinstituttet.