Den andre byen

Boligprisene er visstnok på vei ned. Med ett unntak, tror investorer og utbyggere, som spår dobbel prisvekst i Oslo, sammenliknet med resten av landet. Hva betyr det for konkurransekraften?

Det har vært eiendomsseminar med samling for de store bolig- og utbyggingsinvestorene. Til Dagens Næringsliv sier Baard Schumann, administrerende direktør i Selvaagbygg:

– Til tross for at prisene faller over hele landet, kommer de til å stige igjen i Oslo. Flere mennesker, kombinert med få regulerte tomter kan bare bety én ting: Prisoppgang.

Schumann får støtte fra storinvestor Ivar Tollefsen. Han mener lav rente og høyt inntektsnivå virker ytterligere stimulerende, og tror fremdeles sterkt på at bolig og eiendom er god investering – i Oslo, vel å merke.

Tendensen er den samme i alle de skandinaviske landene. Boligprisene i hovedstedene skyter i været, mens distriktene sakker akterut. Ifølge Dagens Næringsliv og Eiendom Norge har boligprisene steget med 12,2 prosent i Oslo, mens veksten for landet under ett er 7,7 prosent.

I København har prisene gått opp med hele 44,4 prosent siden 2009, mens veksten i resten av Danmark er 16 prosent. Konsernsjefen i Danske Bank, Trond Mellingsæter, påpeker i Dagens Næringsliv at det dreier seg om en global trend – en urbaniseringseffekt som medfører at «alle vil til byene». Især de største.

Leve, ikke bare jobbe

Men hva skjer når prisnivåene blir så høye at en god del mennesker simpelthen utelukkes fra å bo og drive næring i disse mest attraktive byene? Når Oslo blir så eksklusiv at den ekskluderer flere enn den inkluderer?

I sommer satte The Guardian søkelyset på hvordan horder av unge og kreative briter forlater London og heller bosetter seg i Berlin, der de har råd til å leve og ikke bare jobbe. Etter årevis med rotterace for å klare boliggjeld, er mange unge briter både slitne og utbrente. Mange erkjenner at London-livet verken er økonomisk bærekraftig, sunt for helsa eller attraktivt i det lange løp.

Ifølge The Guardian og en ny undersøkelse fra London First og CEBR, svir prisene i den britiske metropolen nå så mye at det går ut over opptil flere næringer, spesielt handel, helse og omsorg og service. For en ansatt i restaurantbransjen medfører en husleie i sentrale deler av London gjerne en utgift som tilsvarer hele månedslønna, mens offentlige ansatte lærere og bibliotekarer, for eksempel, må ut med halve.

Rapporten konkluderer med at dersom utviklingen fortsetter, og det ikke snart bygges langt flere og mer prisvennlige boliger, vil London risikere å bli en «no go zone» innen ti år. Situasjonen beskrives som rene drepen for London, med sin anerkjente posisjon som globalt senter for «verdiskaping, talent og suksess».

Attraksjon og boksehansker

De ledende verdensbyene og hovedstedene risikerer altså i verste fall å slå knockout på seg selv og ende som gjennomgentrifiserte metropoler for det ypperste jetsettet. Kreativ kapital, i form av de mest innovative og skapende aktørene, søker seg heller til «den andre byen» der hverdagen ikke kun må bestå i jobb for å dekke husleia.

De flytter fra London til nevnte Berlin, kanskje Brighton eller Manchester. Fra Roma til Milano. Fra Stockholm til Göteborg. Fra København til Malmö og Århus. Fra Oslo til Akershus-regionen, kanskje de nest største byene i Norge, eller – og her er vi ved poenget – «the second city», i betydningen av den byen som klarer å gjøre seg mest attraktiv og konkurransedyktig imens by nummer én er opptatt med å prise seg ut. 

Følgelig er dette en oppfordring, til byer som Hamar, Fredrikstad, Drammen, Skien, Stavanger, Kongsberg, Tromsø og Trondheim. Ganske sikkert også flere, som for tiden viser god vilje til innovativ tenkning i by- og sentrumsutvikling her hjemme. Dere er den andre byen. Når prisene skal stige, men bare i Oslo, er det ikke grunn til å deppe eller få panikk. Tvert om er dette rett tidspunkt for å ta boksehanskene på.

Idet nummer én-byene forsvinner et sted der ute i den utilgjengelige horisonten, ligger det godt til rette for nummer to, som simpelthen må satse enda tydeligere enn før. Utvikle eget særpreg. Skape sterk identitet. Bygge opp under lokal næring og egne spesialiteter. Støtte innovasjon, kunnskapsutvikling og nyskapende prosjekter. Stimulere nytt byggeri og legge godt til rette for unge krefter.

For å låne et uttrykk fra en arkitekt jeg kjenner: Gjøre seg fine, og ta leppestiften på!

For mer om «the second city», se bl.a. Monocles podkast The Urbanist: http://monocle.com/radio/shows/the-urbanist/201/