De gamle dydene – og de nye

Normene for hvordan man skal leve som en god borger, gjennomgår en radikal forvandling, ifølge forskere som Lance Bennett og Russell Dalton.

De gamle normene handlet om «dutiful citizens», om å stille opp og verne om de etablerte institusjonene – som demokratiet og rettsstaten. Å gjøre sin plikt, ganske enkelt.

Dette kan ikke forhandles bort, men inngår i en større sosial kontrakt. Det krever valgdeltakelse, partiengasjement, frivilligorganisering og andre oppofrelser – ikke sjelden i samme partier, organisasjoner og tradisjoner som familien og slekten. Det forutsetter kompetente borgere som deltar i debatter og analyser.

Alt dette må til for at helheten skal kunne fortsette å fungere. Samfunnsperspektivet lover gevinst til den enkelte.

De nye normene springer tvert imot ut fra den enkeltes eget engasjement, hans eller hennes lyst til å realisere seg selv og å få bety noe. Normene «self-actualizing» og «engaged citizen» innebærer at hver og en velger friere blant hele tilbudet av kanaler for engasjement. Partiene og deres ungdomsorganisasjoner velges ofte bort.

Det finnes også en mistenksomhet mot politiske institusjoner og publikasjoner. Det som er viktig, er de nære sosiale nettverkene i hverdagslivet. Politikken blir en del av en livsstil som iblant inkluderer tilfeldige aksjoner, forbrukerprotester, musikksmaker og matvalg. Til sammen uttrykker de en samfunnsoppfatning som den enkelte kan stå for, helt uavhengig av kulturelt og sosialt opphav – en egendesignet politisk identitet.

De gamle normene bidro til å styrke et gammeldags samfunn. Dagens samfunn er annerledes. Spesielt de unge høster fruktene av utdanningssamfunnets enorme framgang i spørsmål om frihet, humanisme og velstand.

Barn og unge behandles med en respekt og toleranse vi aldri før har sett. De får ha et ord med i laget i hjem og skole. Men de betaler gjerne prisen for det gamle samfunnets fiaskoer når det gjelder manglende likestilling, miljøødeleggelser og kriminalitet.

Vi forutsetter at gamle og unge borgerne skal kunne samles i ett og samme demokrati, det vil si det demokratiet de gamle kjenner seg igjen i.

I virkeligheten eksisterer ulike slags demokratiske rom og prosesser samtidig. Det er nemlig ikke omfanget av samfunnsengasjementet som skiller generasjonene, men uttrykkene. Samfunnsengasjert ungdom kanaliserer ikke sin interesse først og fremst gjennom de gamles institusjoner. For dem er internett en viktig plattform for nyheter og opinionsdannelse.

Politikken finnes som ett innslag i deres sosiale nettverk, som en del av ulike communities. Der utvikles ikke de tradisjonelle kunnskapene om samfunnet som de eldre borgerne skaffer seg gjennom avislesing og mer tradisjonelt nyhetskonsum. Dessuten virker det som det å være offline forsterker de gamle normene, online de nye, ifølge en studie fra vårt forskerteam. Avstanden mellom generasjonene øker.

Demokratiet har skapt en generasjon borgere som verken omfavner eller utvikler de borgernormene som det er bygget på.

Så hva kommer til å skje? Kanskje utvikles våre formelle demokratier til gerontokratier – gubbevelder. Folkestyret blir eldrestyret. Det kreves ikke mye fantasi for å se de alvorlige konsekvensene av slike generasjonskløfter.

Men det krever desto mer fantasi å tenke ut et alternativ. Vi eldre må først spørre oss hvor ungdommen finnes. Svaret er skolen, men der har vi ikke lenger adgang.

Hvilke andre steder? På internett, som nevnt, der finnes ikke alle, men de fleste. Hver folkebevegelse, parti og interesseorganisasjon som vil kommunisere med de unge, må dit. Jeg ser ingen snarvei.

Men det er ikke nok. Selv om de yngres dyder ikke trigger dem til partiengasjement, burde vi hilse velkommen ethvert forsøk på å få dem dit – og være rede til å gjøre partiene mer ungdomsvennlige. Om ikke annet i arbeidet med et annet demokrati som kan komplettere det partibaserte, representative demokratiet.

Under fjorårets svenske valgkamp ble det tatt et initiativ som ble kalt Höj rösten! Hensikten var å motivere og lære ungdom, særlig i forstadsmiljøer, å heve sine stemmer gjennom å stemme.

Interessant nok kom initiativet ikke fra et politisk parti. Ikke fra sivilsamfunnet heller. Nei, opphavsmannen var en investor med sterk filantropisk profil. Man blir glad når flere innser at demokratiets framtid jo handler om så mye mer enn demokratiets framtid.

De skandinaviske folkestyrene er sterke nok til å våge å ønske velkommen mange ulike innovasjoner og eksperimenter som kan utvikle demokratiet for en delvis ny tid.

Hvordan skal foreldregenerasjonene la sine barn leve ut de dyder som de selv har vært med på å bane veien for – uten at barna forringer eller underslår arven etter et usedvanlig framgangsrikt århundre med demokratisering – det første?