By-revolusjonen

Ytre Enebakk skal bli prioritert by eller tettsted, dersom fylkespolitikerne og planleggerne i Oslo og Akershus får det som de vil. Stedet, med rundt 4.000 innbyggere, er ett av 22 tettsteder i Akershus som er prioritert for vekst. Bebyggelsen skal i framtiden bli slik at man får et «bredt tilbud av handel, service og andre funksjoner som gjør at befolkningen her kan gå og sykle til daglige gjøremål, og lokale arbeidsplasser og fritidsaktiviteter».

Vi er mange som i flere år har etterlyst kommunal og regional nytenkning om fortetting. Det er bra for klimaet om vi bosetter oss slik at vi slipper å bruke bil så mye. Mange av de eldre får det bedre om de kan flytte inn i lettstelte leiligheter nær butikk og lege. Kommuneøkonomien kan også bli bedret ved at man får effektivisert skole og omsorgstjenester.

Men det var ikke akkurat Ytre Enebakk, Flateby, Hurdal eller Bjørkelangen jeg tenkte på, da jeg skrev om dette temaet på denne plass for to og et halvt år siden. Tankegangen var vel heller at vi burde utvikle skikkelige byer noen steder rundt hovedstaden, slik at befolkningen fikk flere valgmuligheter mellom ordentlige byer og spredtliggende eneboliger. Antakelsen var at stordelen av befolkningsveksten da automatisk ville komme i de nye regionbyene.

Nå er det mye som tyder på at tenkningen om by- og knutepunktfortetting er i ferd med å slå så sterkt igjennom at det kan virke sterkt negativt for dem som ikke ønsker å bo i by. Og det er fortsatt en god del som ønsker å ha så stor tomt rundt huset at de uten å sjenere noen kan sette fra seg både tilhenger, campingvogn og noen biler.

Plansamarbeidet for Oslo og Akershus, som har fremmet planene om regionbyer, lokale byer og prioriterte tettsteder, nevner så vidt faren for at de nye prioriteringene vil føre til fraflytting fra spredtbygde strøk. Bekymringen avlyses ved en henvisning til at befolkningsøkningen i Akershus uansett blir så sterk at man kan få en «vedlikeholdsvekst» i disse områdene på 1 prosent.

Det er en vekst som åpenbart skal komme på tross av politikken. Alle Akershus-kommuner har nå minst ett prioritert tettsted eller lokalby, og det er der tjenestene skal bygges ut. Ta Nesodden som et eksempel: Der skal det satses på Nesoddtangen – nærmest mulig båten til Oslo. Om kommunestyret skulle ønske å legge et nytt idrettsanlegg eller et sykehjem lenger sør i kommunen, undergraver det prioriteringene.

Kommunepolitikerne vet samtidig at mange av velgerne deres bor på Nesodden nettopp fordi de vil ha det landlig og fredelig – i tillegg til at eiendomsprisene er relativt lave når man kommer lenger sør på halvøya. Det kan tenkes at kommunestyret gir blaffen i de regionale prioriteringer. Men det kommer ikke kollektivselskapet Ruter til å gjøre. Man kan være ganske sikkert på at fylkespolitikerne vil sørge for at kollektivtilbudet blir kraftig forsterket mellom de prioriterte områdene og hovedstaden – ikke internt på Nesodden.

På riksplan er de samme prioriteringene i ferd med å feste seg. Plutselig har det gått opp for politikerne at togsatsingen i intercitytriangelet omfatter mer enn skinner og stasjoner. Denne høsten har samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen adoptert Naturvernforbundets argumentasjon om fortetting i stasjonsbyene. Han sier nå at det bare er de kommunene som virkelig satser på bosetting og arbeidsplasser tett inntil stasjonen, som får nyte godt av at det framtidige intercitytoget stanser hos dem. De kommunene som ikke tenker nytt om bymessig fortetting, risikerer at toget kommer til å suse forbi.

Parkeringsplasser blir det ikke mye av i de nye stasjonsbyene. Der blir tomteprisen så høy at det ikke vil lønne seg å gi plass til mange biler. Jernbaneverket sier at det i stedet skal utvikles egne stasjoner der pendlere med bil kan gå på. På vegne av folk som bor i spredtbygde strøk, er det bare å håpe at teknokratene i Jernbaneverket får lov til å holde fast på den beslutningen.

Slik stemningen blant politikerne er nå, er det grunn til å frykte at de ganske snart vil kreve raskere togtransport mellom de store byene i intercitytriangelet – da blir det ikke tid til å stanse på de stasjonene der du fortsatt kan se langt flere jorder og parkeringsplasser enn hus.

Det store flertallet av velgerne kommer til å bo i by i framtiden. De kommer antakelig til å stemme på politikere som prioriterer byene. Men det kan hende at de samme velgerne hadde foretrukket en noe mer balansert tilnærming – der politikerne tok hensyn til både urbanistene på sykkel og bilistene i de spredtbygde strøkene. Om de bare hadde blitt spurt.