Bestillingsverk fra smalt utvalg

Kommunalministeren har oppnevnt et lite «ekspertutvalg» som i hurtigtogsfart har utarbeidet en rapport om «Kriterier for god kommunestruktur». Mandatet ga sterke føringer for hvordan konklusjonen måtte bli. Mandatet bygger på regjeringsplattformen Frp og Høyre har lagt fram.

Sammensetningen av utvalget var påfallende smalt. Tunge fagmiljøer som har arbeidet i årevis med problemstillingene, var satt på sidelinjen. Etter at utvalgsrapporten forelå har til overmål statsråd Jan Tore Sanner uttalt en rekke ganger at «dette er de fremste ekspertene på kommunal forvaltning i landet».

Med respekt å melde – det er det ikke. Men fordelene med et lite og smalt sammensatt utvalg er åpenbare: Innstillingen blir enstemmig. Ulempen blir at legitimiteten blir tilsvarende lav. Dette er de håndplukkete ekspertene som stilte seg til rådighet for en på forhånd opptrukket konklusjon.

Forslagene fra utvalget har vakt stor oppmerksomhet. Det er ikke rart. Utvalget foreslår kriterier som innebærer at mer enn 300 kommuner blir borte. Det er et alvorlig angrep på folkestyret og innebærer at gjennomsnittskommunen i Norge får 50.000 innbyggere. Norske kommuner blir i folketall blant de største i Europa. I areal blir de større enn i alle andre europeiske land. Dette er en form for «reformekstremisme» der noen personer – som kommunalministeren altså omtaler som «de fremste ekspertene på kommunal forvaltning vi har» – lanserer løsninger de fleste forhåpentligvis tar avstand fra!

Alternativet til omfattende kommunesammenslåing er omfattende kommunesamarbeid. Dette kommunesamarbeidet blir – i både regjeringsplattformen, mandatet og i innstillingen – framstilt som et omfattende demokratisk problem. I tillegg blir det framstilt som langt mer omfattende enn hva det faktisk er: Noen av de fremste fagmiljøene i landet har kartlagt dette i 2013. Deres vurderinger blir avfeid med henvisning til at konsulentfirmaet Nivi Analyse opererer med langt høyere tall.

Om lag 60 prosent av det Nivi omtaler som interkommunalt samarbeid er kjøp og salg av tjenester mellom to-tre kommuner. Hvis disse tjenestene hadde blitt kjøpt av private, så hadde det ikke vært kommunesamarbeid. Er det et demokratisk problem hvis kommunene kjøper av hverandre, men ikke når de kjøper av private?

På den annen side: Forsking viser at samarbeid mellom kommuner øker i omfang både i Norge og internasjonalt. Og forsking viser at samarbeidet øker i omfang med økende kommunestørrelse. Det er ikke noe mystisk med det. Store organisasjoner har kapasitet til å håndtere stadig mer omfattende og kompliserte samarbeidsordninger. Slik sett er det krokodilletårer som felles over det «demokratiske problemet» interkommunalt samarbeid.

Samarbeidet mellom norske kommuner er mangfoldig. De største samarbeidene finnes på teknisk sektor. Der er det åpenbare økonomiske og teknologiske årsaker til at det bør være samarbeid mellom kommuner.

I den andre enden av skalaen er det et stort antall små og svært spesialiserte samarbeidstiltak, for eksempel ved at kommunene bytter tjenester eller kjøper tjenester av hverandre. Dette er fornuftige og helt ufarlige løsninger. Hvis interkommunalt samarbeid er et demokratisk problem på alle mulige områder, så må det vel også være et problem med offentlig-privat samarbeid?

Omfanget av offentlig privat samarbeid er ikke kartlagt. Heller ikke omfanget av konkurranseutsetting og tjenestekjøp fra private i kompliserte anbudsprosesser blir framstilt som et problem. Det er avslørende for hele denne debatten om kommunestrukturen at samarbeidsordninger demoniseres, mens konkurranseutsetting ikke diskuteres. Med ett unntak: NHO-service som ærlig og redelig hilser kommunesammenslåing velkommen fordi det åpner nye og store markeder for deres medlemsbedrifter.

Hvis ekspertutvalgets rapport oppfattes som et bestillingsverk, må det være lov å hevde at bestilleren er nettopp: NHO.