Best på overføringer

For to uker siden var det avslutningskonferanse for forskerne som har evaluert Nav-reformen. Ett av deres funn er at små Nav-kontorer så ut til å fungere bedre enn større. Forskerne ga mange ulike forklaringer, mens de som var på store Nav-kontorer og de som sitter sentralt plassert i arbeids- og velferdsforvaltningen, ga én forklaring: Penger. De små kontorene har mer ressurser enn de store.

Parallellen til kommunedebatten er slående. Innbyggerundersøkelser som viser størst tilfredshet i små kommuner blir forklart på ulikt vis – avhengig av ståsted. De som forsvarer småkommunene, viser til de små avstandene og den store fleksibiliteten, de som vil ha sammenslåinger sier at det er ressursene som avgjør.

Hva om vi forutsetter at stordriftstilhengerne har rett? At relativ pengerikelighet er årsaken. Da kan vi minne om en annen tankegang som også er utbredt hos dem som jobber for å effektivisere kommunene: Lær av de beste. Se mot de sammenliknbare kommunene som virkelig får det til.

Det man kan lære av kommuner med høyest innbyggertilfredshet, er at de skal ha en relativt romslig kommuneøkonomi. De kommunene som ikke får det til så bra, må rett og slett få litt mer penger å rutte med.

Retorisk lek, vil noen si. Men tankeøvelsen er nyttig for å få fram et poeng som både er opplagt og underkommunisert. Når overføringene til kommunene, eller til et Nav-kontor for den sakens skyld, blir fordelt, blir det aldri spurt om hvor mye som er nødvendig for å levere gode tjenester. Man spør om økning eller reduksjon i overføringer, og om rettferdighet og likebehandling. Kanskje gjør man noen vurderinger av hvor mye som kreves for å gjøre en ekstra oppgave, men aldri gjøres det noe forsøk på å vurdere hvor mye som egentlig er nødvendig for å drive hele kommunen, eller hele Nav-kontoret.

Påstander fra ansatte og brukere om underfinansiering blir sett på mest som innlegg i budsjettdebattene. De er jo det, men de kan også være «sanne». I teorien er det akkurat like sannsynlig at store kommuner og Nav-kontorer er underfinansiert som at de små kontorene har for mye penger.

Det er en åpenbar årsak til at det praktisk talt aldri gjøres forsøk på å finne ut av hvor mye ressurser man egentlig trenger for å levere gode tjenester til befolkningen. Man ville helt sikker finne ut at det er behov for mer enn det borgerne er villige til å betale for. Så lenge det nesten ikke finnes grenser for velferdsbehov, er det logisk at politikerne lar inntektene (skatter og avgifter) bestemme hvor store utgifter vi skal ha. Den som skal yte den offentlige velferden får de ressursene skattebetalerne er villige til å gi dem, enten det er tilstrekkelig eller ikke.

Rikspolitikerne kunne ha fulgt en motsatt framgangsmåte. De kunne ha definert hva slags velferdstilbud de ønsket å gi borgerne, så kunne de ha forsøkt å finne ut av hvor mye penger det ville kreve – deretter kunne de ha fastsatt skatte- og avgiftssatser.

På denne måten kunne man ha oppnådd ett av to: Enten ble befolkningen mer innstilt på å betale skatt, fordi den så behovet. Alternativt ville det ha vokst fram en forståelse hos velgerne om at vi faktisk ikke har råd til så mange velferdsgoder. Uansett ville resultatet ha vært at det ble et bedre samsvar mellom befolkningens krav til politikerne og politikernes evne til å svare på kravene.

For de ansatte ville det også være fordelaktig om det ble gjort seriøse forsøk på å finne ut hvor mye det egentlig kreves for å produsere velferdsgodene. Det bidrar åpenbart til frustrasjon og slitasje på en arbeidsplass, dersom det konstant er for få mennesker til å gjøre jobbene. Om det skulle vise seg at ressursene er tilstrekkelige, vil ledelsen ha et bedre grunnlag enn i dag for å kreve såkalt realitetsorientering hos de ansatte.

Måling av velferdsproduksjon er selvfølgelig vanskelig. Det er mye som ikke kan tallfestes, og det er helt umulig å vite om det til enhver tid er mulig å jobbe smartere. Det er nettopp derfor sammenlikninger er blitt et så populært styringsverktøy. Man vil få et inntrykk av hva det er mulig og realistisk å kreve av en velferdsprodusent ved å se hva mange andre gjør.

Verktøyet er godt, men det er viktig å huske at det også kan brukes til å argumentere for å øke ressursbruken på en gitt tjeneste eller en gitt enhet. Det er ganske ulogisk å ta ressurser fra noen som har fornøyde brukere, bare fordi andre med mindre ressurser ikke har fornøyde brukere.