Vet like lite som før

Det vakte betydelig oppsikt da TV 2 høsten 2010, etter å ha undersøkt i samtlige kommuner, kunne fortelle at hele 3.068 eldre sto i sykehjemskø i 236 kommuner. Daværende helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ba raskt fylkesmennene om å undersøke tallene. Bare seks av dem leverte, og de hadde langt lavere tall enn TV 2.

Fire år senere har KS, etter å ha gjort en spørreundersøkelse i kommunene i november i fjor, beregnet at 872 personer med vedtak om langtidsplass ikke har fått plass. Det store flertallet oppga at ventetiden var mindre enn én uke.

Vet vi mer om hvordan kapasiteten i eldreomsorgen samsvarer med behovet etter dette? Stemmer det at behovet for heldøgns omsorg praktisk talt er dekket i dag, slik de nye tallene kan gi inntrykk av?

Metodeproblemene står i kø når man skal undersøke dette. KS' undersøkelse er for eksempel bare besvart av 245 kommuner, eller 57 prosent, med drøyt 66 prosent av befolkningen.

For å finne landstall, har KS gjort at anslag ved å oppskalere tallene lineært, noe som innebærer usikkerhet. Vi vet at det er svært stor variasjon fra kommune til kommune.

Et annet problem knyttet til en slik undersøkelse, er at kommunene ikke har lov å sette personer på venteliste for plass på sykehjem eller annen heldøgns omsorg. Retten til helsehjelp styres av behovet, slik at når en person har behov for et heldøgnstilbud, er kommunen forpliktet til å levere det umiddelbart. Det kan derfor virke lettere absurd å spørre om hvor mange som er satt på ventelister det ikke er lov å føre – og vente at svaret skal si noe vesentlig om behovet for sykehjemsplasser.

Og hvem har egentlig behov for en slik plass? De færreste kommuner har i dag definert objektive standarder for dette. Snarere ser det ut til at behovet defineres ut fra hvilket tilbud kommunen kan gi. Det er ikke overraskende, all den tid de personene som definerer behovet, er de som skal sørge for at tilbudet er tilstrekkelig. Er det for få sykehjemsplasser, og venteliste ikke er lov, omdefineres behovet til mer hjelp i hjemmet.

Det er også slik at mange eldre, eller deres pårørende, lar være å søke om plass fordi de får beskjed om at plasser ikke finnes. Disse blir ikke fanget opp i noen statistikk. Alle som søker plass, har selvsagt ikke rett på det. Men dersom kommunene hadde hatt felles, faglige nasjonale kriterier å gå etter i behovsvurderingen, kunne man på en helt annet måte vurdert det faktiske behovet for plasser.

Mange forskingsrapporter de senere år har vist at terskelen for å plass på sykehjem har økt, og at de som får plass, er sykere og mer hjelpetrengende enn før.

Dekningsgraden har også gått nedover, og denne trenden fortsetter. De ferske Kostra-tallene viser at 13,5 prosent av de over 80 år hadde en institusjonsplass i 2014, ned fra 13,8 året før.

Hjemmetjenestene har heller ikke hatt vekst, slik at terskelen for å få hjelp er blitt høyere også her.

Fylkesmannen i Hordaland kartla sykehjemsplasser i sitt fylke i fjor og fant et spenn i dekningen på mellom 9,7 og 100 prosent. Tendensen i kommunenes svar var imidlertid at over 20 prosent var nødvendig for å oppleve at behovet var noenlunde dekket.

Realiteten er at vi fortsatt vet like lite som før om hvor mange sykehjemsplasser vi trenger for å dekke behovet, men mye tilsier at vi har for få – allerede i dag.