Umulige tvangstanker

Kommunereformen skapte stor debatt på Kristelig Folkepartis landsmøte i helga. Men et klarere flertall enn for to år siden støttet at Stortinget skal kunne gripe inn dersom «én kommune blokkerer for gode løsninger.»

Arbeiderpartiet landet på motsatt konklusjon på sitt landsmøte. Midt i perioden snudde Ap og avlyste sitt program som åpner for at Stortinget kan gripe inn dersom enkeltkommuner vil «stanse endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn.» Nøyaktig den samme formuleringen stilte Ap seg bak i Stortinget for ett år siden, men nå er det altså «full frivillighet» som gjelder. 

Debatten om «tvang» – stortingsvedtak mot kommunenes vilje – har lite reelt innhold. Om noen skulle ha slike tvangstanker, er det politisk umulig for alle partier å gjennomføre en kommunereform basert på tvang. Den politiske belastningen ville bli for stor, og resultatet ville ikke kunne bli særlig vellykket uten lokal forankring.

Da Stortinget vedtok kommunereformen for snart ett år siden, understreket et bredt flertall at det skal være «reell frivillighet». Kommuner skal kunne konkludere med et nei til sammenslåing – etter at de har utredet, nabopratet og hørt innbyggerne. Men: «Unntak fra dette frivillighetsprinsippet vil likevel kunne være aktuelt i helt spesielle situasjoner der enkeltkommuner ikke må kunne stanse endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn.»

Tvangsdebatten er en tydelig konflikt med høy temperatur, men skaper et feilaktig inntrykk av at de fleste kommuner er motvillige til reformen.

For det første har så godt som alle kommuner fulgt Stortingets oppfordring om å vurdere å slå seg sammen med naboene. En god del gjør det motvillig, men prosessene er satt i gang.

Viktigere: Et økende flertall av ordførere, lokalpolitikere og innbyggere ønsker å endre kommunestrukturen. Helt frivillig.

58 prosent av de 2.500 lokalpolitikerne som deltok i Kommunal Rapports store undersøkelse ved årsskiftet mener at deres kommune bør slå seg sammen med en eller flere naboer. En tredel av dem vil lage storkommuner med tre eller flere naboer. De finnes i alle partier og i alle typer kommuner.

I Nationens undersøkelse 8. april, svarer 63 prosent av innbyggerne at de vil ha langt færre kommuner enn i dag.

Langt mer substans er det i debatten om fylkeskommunenes, det folkevalgte regionale nivåets, rolle i kommunereformen. Her er det regjeringen mot røkla. Alle andre partier enn Høyre og Frp har på sine landsmøter vedtatt at større og færre regioner må få flere oppgaver fra staten. De vil gjennomføre en regionreform parallelt med kommunereformen.

Signalene om en regionreform går rett inn i Stortingets behandling av regjeringens oppgavemelding, og kan få reell betydning. I kommunalkomiteen jobbes det for tiden med et forlik. Ap har gått inn i dette arbeidet. Hvis det skal lykkes, må regjeringspartiene bruke muligheten til å se stat, regioner og kommuner i sammenheng. De må ta innover seg at det er flertall for et sterkt folkevalgt regionalnivå – i tillegg til større og sterkere kommuner – og vise vilje til å gi substansielle oppgaver fra staten til både kommuner og nye regioner. Skal det bli noe forlik, kan i hvert fall ikke regionene bli fratatt viktige oppgaver som videregående opplæring og kollektivtransport.

Et forlik om oppgaver og myndighet som styrker både kommuner og regioner, på bekostning av staten, vil også styrke den politiske oppslutningen om hele reformen – i samarbeidspartiene KrF og Venstre, i Arbeiderpartiet og i befolkningen.