Uklare oppgaver

Kommunalminister Jan Tore Sanners (H) stortingsmelding om «nye oppgaver til større kommuner» virket puslete. Stortingets behandling av meldingen denne uka har bare forsterket det inntrykket.

Samarbeidspartiene KrF og Venstre er blitt skremt av pasientorganisasjonene og har sagt nei og tja til flere oppgaver knyttet til syke og funksjonshemmete.

Storbyenes adgang til å ta over videregående opplæring er begrenset til en forsøksordning. De skal fortsatt kunne overta kollektivtransporten, men i tett samarbeid med resten av fylket.

I forsterkende retning ber de fire borgerlige partiene regjeringen vurdere å begrense Fylkesmannens oppgaver og makt til fordel for større regioner.        

Men sklimatter, snøskutere og skilt skygger for hva som er kommunenes virkelig store utfordringer: Et voksende behov for helse- og omsorgstjenester – likeverdige over hele landet. Derfor var meldingen helse- og omsorgsminister Bent Høie la fram om primærhelsetjenesten for en måned siden, en viktigere oppgavemelding enn Sanners.

Samhandlingsreformen har allerede gitt kommunene store oppgaver fra spesialisthelsetjenesten. Fra 2016 skal alle kommuner ha et døgnåpent tilbud om øyeblikkelig hjelp til somatiske pasienter. I den nye meldingen foreslår regjeringen et liknende tilbud til personer med rusproblemer og psykiske lidelser fra 2017. Samtidig skal kommunene få betalingsplikt når disse pasientene skrives ut fra spesialistbehandling. Høie foreslår å gjeninnføre et krav til alle kommuner om å ha lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesøster og psykolog. Tverrfaglige, ambulante primærhelseteam skal etableres sammen med spesialisthelsetjenesten.

Mange kommuner har hatt store forventninger til hvilke nye oppgaver de skulle få. Noen ville vente til de nye oppgavene var klare, før de begynte å diskutere og utrede sammenslåing. Her er det viktig å skille årsak og virkning.

Årsaken til at et bredt politisk flertall ønsker endringer i kommunestrukturen, er at mange kommuner er for små til å løse dagens oppgaver. Fortsatt har om lag 100 kommuner færre innbyggere enn Schei-komiteens minstekrav for 70 år siden: 2.500. Nye oppgaver er en virkning av at kommunene blir større. Når de blir store nok til å løse dagens oppgaver, vil de også være rustet til å ta på seg flere.

Derfor er det ikke avgjørende for reformbehovet at nye oppgaver er krystallklare nå, men slike gulrøtter kunne ha gitt kommunene noe å strekke seg etter og motivert til ekstra innsats. Slik oppgavemeldingen er blitt, vil den ikke gi reformen noe særlig drahjelp.

Også etter Stortingets behandling er det uklart hvilke nye oppgaver kommunene skal få, hvordan den statlige styringen skal begrenses, hvordan oppgaver og ansvar skal fordeles mellom forvaltningsnivåene og – ikke minst – hvor store kommunene må være for å få nye oppgaver.

Regjeringen vil overføre de viktigste oppgavene til «større kommuner» eller kommuner med «tilstrekkelig kapasitet og kompetanse». Sanner har ikke villet sette en «absolutt grense» for befolkningsgrunnlaget. Opposisjonen på Stortinget tolker «større kommuner» som at regjeringen i realiteten støtter ekspertutvalgets grense på 15.000 innbyggere. Inntil regjeringen kommer med noen klarere kriterier, må den i hvert fall ses på som veiledende.

De som blir omtrent på denne størrelsen, kan få nye oppgaver og mer makt på bekostning av staten. De som forblir små, risikerer å bli fratatt oppgaver og ansvar, og pålagt interkommunalt samarbeid for å sikre kvaliteten på tjenestene.   

Det er illustrerende å sammenlikne med Danmark. Geografien er forskjellig, men gjennomføringen av reformen trenger ikke være det. I Danmark satte klare nye oppgaver, en klar fordeling mellom forvaltningsnivåene og et klart minstekrav om 20.000 innbyggere fart på kommunereformen. De aller fleste kommuner slo seg sammen frivillig.