Taushetspliktens mange bruksområder

Det overrasker meg ikke at bystyrerepresentant Bjørnar Moxnes' (Rødt) offentliggjøring av opplysninger fra granskingsrapporten om Lindeberg omsorgssenter måtte ende i politianmeldelse.

Da han trosset kommuneadvokatens juridiske vurdering og likevel publiserte, åpnet det jo muligheten for en alternativ måte å tolke reglene om taushetsplikt. Og hvis Bjørnar Moxnes' tolkning er rett, blir det flaut for kommuneadvokaten.

Taushetsplikten er jo til for å beskytte beskyttelsesverdige opplysninger om enkeltmenneskers privatliv, som ikke må spres videre. Så hva da, om Moxnes har rett? Hva om en av landets fremste eksperter på offentlig rett, professor Jan Fridthjof Bernt, skulle vise seg å ha rett i at opplysningene Rødt har gått ut med ikke er underlagt taushetsplikt?

Hvem er det da kommuneadvokaten har forsøkt å beskytte?

Fantasifull begrunnelse

Skal man med rette hevde at Bjørnar Moxnes har brutt taushetsplikten, er det ikke nok å vise til at han har gått ut med helseopplysninger om en dement kvinne ved Lindeberg omsorgssenter. I tillegg må det være mulig å påvise klart at helseopplysningene kan knyttes til den demente kvinnen. Kommuneadvokaten hevder hardnakket at det er mulig å «nøste seg fram» til hvem kvinnen er.

Jeg har som journalist og medlem i Norsk presseforbunds offentlighetsutvalg gjennom mange år opparbeidet meg en mer enn gjennomsnittlig interesse nettopp for skjæringsfeltet mellom offentlighet og taushetsplikt.

Jeg har også lest de opplysningene som kommunen mener er taushetsbelagte, og som Rødt har offentliggjort. Da partiet la ut opplysningene på sine hjemmesider, markerte de nemlig opplysningene med gul markør, slik at nye lesere enkelt kan se hvilke opplysninger kommunen mener er taushetsbelagte.

Men, i likhet med professor Bernt, må jeg virkelig inn i fantasiens verden for å forestille meg hvordan jeg skulle kunne bruke opplysningene til å identifisere kvinnen. Jeg aner ikke hvem hun er, og har heller aldri vært opptatt av det.

Derimot har jeg for lenge siden registrert at rapporten er spekket med opplysninger som setter kommunens toppledelse i et svært dårlig lys – opplysninger som Oslo kommune ikke har ønsket å gå ut med.

En av passasjene som lenge har vært hemmeligholdt, er kommunerevisjonens beskrivelser av hvordan byrådsleder Stian Berger Røsland (H) trosset rådene fra egne fagfolk, da han i en pressemelding rettet en drapsmistanke mot en av kommunens egne ansatte.

Var det opp til kommunens ledelse, ville aldri kommunerevisjonens relativt utilslørte kritikk av byrådslederens handlinger kommet ut i offentligheten. At vi likevel kunne referere kritikken, skyldes at vi gjennom vårt kildenettverk fikk tilgang til de hemmeligholdte delene av rapporten.

Når angrep blir det beste forsvar

Det er svært uheldig for det politiske samarbeidsklimaet når bystyremedlemmer begynner å politianmelde hverandre. Oslo kommune burde og kunne unngått å havne i denne situasjonen. Det fordrer imidlertid at kommunens politiske ledelse fra første stund hadde valgt åpenhet som taktikk.

I stedet har politikere, journalister og andre med interesse i Lindeberg-saken drevet byrådet fra skanse til skanse, og fått innsyn i nye dokumenter om saken. Og at byrådet har brukt taktikken «angrep er det beste forsvar» i forbindelse med saken, har vi selv fått erfare.

Etter å ha skrevet saken om byrådslederen, utfordret vi eldrebyråden på hvorfor ikke kommunen på eget initiativ hadde vurdert å gi allmennheten mer innsyn i granskingsrapporten om Lindeberg omsorgssenter.

Eldrebyråd Aud Kvalbein svarte på spørsmålet ved å beskylde oss å ha brutt helsepersonellovens regler om taushetsplikt, ved å ha skaffet oss tilgang til det hemmeligstemplete dokumentet.

– Det virker noe merkelig på meg at journalisten i Kommunal Rapport anklager meg og byrådsavdelingen for angivelig å ha brutt offentlighetsloven, når han selv til de grader bryter lovregler som gjelder taushetsbelagt informasjon, uttalte eldrebyråden. I etterkant kunne vi slå fast at helsepersonelloven gjelder for helsepersonell, og ikke for journalister eller aviser.

Det virker som byråden lenge har følt seg presset opp i et hjørne.

Alt i slutten av januar, da vi som første medium omtalte at partiet trosset byrådet og offentliggjorde flere opplysninger som byrådet hevder er taushetsbelagte, stilte vi følgende spørsmål til byråd Aud Kvalbein (KrF):

• Vil byrådet på noen måte reagere på Rødts offentliggjøring?

• Dersom det finnes støtte for byrådets klassifisering av opplysningene som taushetsbelagte i gjeldende rett, har Rødts Bjørnar Moxnes på en straffbar måte brutt sin taushetsplikt. Vurderer byrådet å politianmelde Moxnes?

• Dersom byrådet ikke finner å kunne foreta seg noe mot representanten Moxnes, jf. ovenstående to spørsmål, innebærer det samtidig en innrømmelse av opplysningene han og Rødt har publisert, likevel ikke var taushetsbelagte?

Vi fikk aldri svar på våre spørsmål til byråden. Telefonanrop, tekstmeldinger og e-poster til byråden personlig og hennes støtteapparat ble rett og slett aldri besvart.

Bystyret burde skygget banen

Om kommunen ikke hadde gått til politianmeldelse av Rødts publisering, ville det i praksis innebære en indirekte innrømmelse av at byrådet har forsøkt å hemmeligholde kritikk mot seg selv under dekke av taushetsplikten. At byrådet synes det er ubehagelig at stadig flere kritikkverdige opplysninger om egen håndtering siver ut i offentligheten, er isolert sett forståelig. I et slikt perspektiv kan man også forstå at byrådet vil politianmelde.

Men hvor klokt var det av Oslo bystyre å bli med på heksejakten mot Bjørnar Moxnes?

Rettslig sett blir det selvfølgelig spennende å se om politiet reagerer på politianmeldelsen fra Oslo bystyre. For henlegges saken, blir flausen ikke bare komplett for byrådet og kommuneadvokaten. Da bør også flertallet av bystyrerepresentantene i Oslo føle seg beskjemmet.