Sjøboder som er blitt satt opp ulovlig i tidligere Tjøme kommune.

Foto: Magnus Knutsen Bjørke
Kommentar

Spenninger i strandsonen

Staten og kommunene har ikke nådd målet om en tilgjengelig strandsone. Da bør ikke virkemidlene svekkes, slik Kommunaldepartementet ønsker.

I sommer tøffet vi i snekke ut til Ramsholmen ved Nøtterøy. I dette lille skjærgårdsparadiset lever vi det enkle teltlivet noen dager sammen med gode venner. Her er det ingen hytter å se. Kommune, fylke og stat har over flere år kjøpt øyer i området for å sikre naturmangfold og friluftsliv.

Hovedutfordringen i strandsonepolitikken er ikke mer eller mindre lokalt selvstyre.

I andre deler av Færder kommune er det langt mindre idyllisk. En byggesaksleder i tidligere Tjøme kommune ble i april tiltalt for grov korrupsjon. Et titalls hytter i strandsonen er blitt ulovlig bygget ut.

Færder illustrerer spenningene i strandsonen – på godt og vondt.

Debatten har blusset opp igjen i sommer etter at regjeringen la fram to forslag.

I april foreslo Kommunaldepartementet å endre plan- og bygningsloven slik at kommunene får større myndighet til å gi dispensasjon i byggesaker. I saker som bare har lokal interesse, skal ikke fylkesmannen eller domstolen lenger kunne overprøve kommunens skjønn. Fordelene ved å gi dispensasjon skal ikke lenger trenge å være «klart større» enn ulempene.

I juni foreslo kommunalminister Nikolai Astrup (H) og distriktsminister Linda Hofstad Helleland (H) å revidere planretningslinjer for strandsonen. I distriktskommuner med lavt utbyggingspress skal det bli lettere å tillate bygging i strandsonen. Det skal bidra til bosetting og næringsutvikling.

Etter at plan- og bygningsloven ble strammet inn i 2009 og retningslinjene i 2011, innebærer disse forslagene å slippe mer opp for utbygging i strandsonen.

Det er stikk i strid med målet som det lenge har vært bred politisk enighet om: Strandsonen skal være tilgjengelig for alle, fordi den er et spesielt viktig friluftsområde. Derfor ble det innført et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen allerede i 1965.

Forbudet er ikke absolutt. Kommunen kan vedta utbygging i sine reguleringsplaner hvis den tar hensyn til blant annet natur og friluftsliv. Og den kan gi dispensasjoner fra planene, men praksis skal være streng. Sivilombudsmannen konkluderer i en ny rapport med at det gis for mange og for dårlig begrunnede dispensasjoner fra byggeforbudet i strandsonen.

Lovens intensjon om byggeforbud har ikke blitt fulgt godt nok opp. Natur og friluftsliv taper for ofte. Unntakene er blitt regelen. Strandsonen er sakte, men sikkert bygget ut. En tredel av arealet er berørt av inngrep som begrenser tilgjengeligheten. De siste 20 årene er det blitt 20 prosent flere bygninger i strandsonen, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Departementet begrunner forslagene med at de vil styrke det lokale selvstyret. Men så enkelt er det ikke.

For det første er dispensasjoner unntak fra demokratisk behandlede reguleringsplaner, hvor alle interesser har fått medvirke og er veid mot hverandre. Mange dispensasjoner svekker lokaldemokratiet.

For det andre: Hovedutfordringen i strandsonepolitikken er ikke mer eller mindre lokalt selvstyre. Den er at både staten og kommunene har mislyktes i å nå det felles målet om tilgjengelighet og et tilnærmet byggeforbud i 100-metersbeltet.

Strandsonen er Norges indrefilet. Presset er mange steder enormt fra private aktører som vil bygge den ut. De har ofte mer penger enn kommunen selv, som de kan bruke til å kjøpe advokathjelp, tilby motytelser og i verste fall bestikke ansatte.

Det er tøft å stå imot dette presset. Målet er på vikende front. Da er det et skritt i feil retning å svekke virkemidlene som finnes.

Både staten og kommunene har sviktet i strandsonepolitikken. Derfor er det ikke noen løsning å gi oppgaven til staten, ved fylkesmannen, slik enkelte har tatt til orde for. Skal målet nås, må nasjonale myndigheter gi lokale myndigheter et strengt og tydelig lovverk, med et visst lokalt handlingsrom.

Men mange kommuner må ta et ansvar for at de ikke har tatt så stort hensyn til friluftsliv, natur og kulturlandskap som loven krever. Utbyggingsinteressene vinner for ofte fram, særlig de med penger og kontakter.

Strandsonepolitikken har trolig bidratt til å svekke tilliten til det lokale selvstyret og til lokaldemokratiet i mange kommuner. Derfor er ikke tida inne for å fjerne store deler av fylkesmannens kontrollmulighet, slik regjeringen foreslår.

Denne kommentaren ble endret 18. august. Kommunal Rapport har ikke dekning for å skrive at Tjøme-saken er et eksempel på bestikkelse av kommunalt ansatte. Dom har ikke falt i saken.
Vi beklager den opprinnelige formuleringen som nå er strøket.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.