Senterpartiets nye EU-sak

Et ekstraordinært landsmøte skal 7. april velge ny leder i Senterpartiet etter Liv Signe Navarsete. Hele sentralstyret står på valg. Spekulasjonene går høyt om hvem som blir hennes etterfølger.

Marit Arnstad fra Nord-Trøndelag er blitt omtalt som «partilederen Senterpartiet aldri fikk». Arnstad har gjort rikspolitisk comeback som statsråd og stortingsrepresentant. Nå vil hun vurdere partilederspørsmålet hvis det kommer fra valgkomiteen. Det vil det gjøre, og Marit Arnstad blir ny Sp-leder, hvis hun vil. Det eneste reelle alternativet er nåværende nestleder Trygve Slagsvold Vedum fra Hedmark, stortingsrepresentant og landbruksminister fram til valget i fjor høst.

Navarsete har hele veien vært en omstridt leder. Hun har ikke klart å samle fløyene i partiet, og temperamentet har skapt problemer for henne både internt og i offentligheten. Hun har hatt mer suksess som kommunalminister enn som partileder. I den rødgrønne regjeringen sørget hun for solide inntekter til kommunene, hun videreførte distriktspolitiske satsinger og bidro til samferdselsløft i distriktene. Men etter åtte år i regjering, jobbet den politiske tyngdekraften mot både Sp, Ap og SV. For en partileder med sterke interne motstandere, er det kort vei fra et valgnederlag til avgang. Verken Senterpartiet eller Navarsete kunne i lengden leve med en leder uten den nødvendige tilliten i partiet.

Marit Arnstad er den «reneste» partilederen Senterpartiet kan få. Hun er ubesudlet av personkonflikter og maktkamp i den sittende ledelsen. Hun kom inn som samferdselsminister i ett år, men er ikke like merket av det rødgrønne regjeringssamarbeidet som andre Sp-topper. Dette gir henne et veldig godt utgangspunkt for å sette i gang arbeidet med å gjenreise Senterpartiet politisk og strategisk.

Kurven for Senterpartiets oppslutning har to tydelige bølgetopper: EU-valgene i 1973 og særlig i 1993. Sp er alltid på jakt etter en ny EU-sak. Og nå er den her, saken Sp kan ta eierskap til, bølgen Marit Arnstad kan surfe til topps på. Med regjeringens kommunereform vil kommunesammenslåinger stå høyt på dagsordenen i valgkampen både i 2015 og i 2017.

En reform for å endre kommunestrukturen vil aktivere den politiske konfliktlinjen som er Senterpartiets surstoff – mellom sentrum og periferi, mellom by og land. Sp har en unik mulighet til å være distriktenes offensive forsvarer. Posisjonen er ledig som den mest konsekvente motstanderen av omfattende kommunesammenslåinger. Regjeringens sentrumspartnere Venstre og KrF står bak reformen, og Ap slites mellom by og land.

Debattene om kommunestruktur pågår for fullt rundt om i landet. Spørsmålet engasjerer selvsagt ikke så mange som EU-debattene har gjort, men mange nok. Et klart flertall av ordførere og lokalpolitikere ønsker sammenslåinger, men befolkningen er delt omtrent på midten. For mange velgere vil det være et viktig og aktuelt spørsmål i lokalvalget om halvannet år: Skal min kommune bestå, eller slås sammen med andre? Flere steder vil det bli lokale folkeavstemninger samtidig med valget. For langt flere enn i dag kan denne saken være grunn god nok til å stemme på Sp.

Og når vi nærmer oss stortingsvalget i 2017, vil vi se resultatene av reformen. Vi vil se om nye oppgaver, mer makt og økonomiske gulrøtter har fått kommuner til å slå seg sammen frivillig. Hvis ikke, kan det bli nødvendig å ta fram pisken, og da braker det virkelig løs.