Rett og svik i barnevernet

Kommuner har det rettslige ansvaret for barnevernets handlinger og unnlatelser. Hvorfor har det tatt Gjøvik kommune to år å ta stilling til dette ansvaret i en svært alvorlig overgrepssak, der en serieovergriper fikk ha samvær uten tilsyn med sine to barn?

Rådmannen sier nå nei til å gi søsknene oppreisning for forsømmelsen fra barnevernet, men det er politikerne som har siste ord i saken.
De har hatt svært god tid til å tenke seg om. Varsel om erstatning og oppreisning kom allerede for to år siden, da faren ble dømt til 10 års forvaring for vold og overgrep. Søsknenes advokat Marianne Stein mener det er rimelig at søsknene får til sammen 3 millioner i erstatning og 700.000 kroner i oppreisning for kommunens forsømmelse. Erstatningskravet behandles av kommunenes forsikringsselskap, som møter kravet på halvveien. Spørsmålet om oppreisning må kommunen ta seg av selv.

Siden varselet kom, har kommunen hatt full anledning til å komme de overgrepsutsatte søsknene i møte og gi dem en sjanse til å gå videre i livet. Istedenfor har kommunen latt tiden gå, uten å gi søsknene svar eller unnskyldning. Gjennom avisoppslag har de imidlertid fått med seg at rådmannen beklager at barnevernet sviktet.

“Kommunen har rett og plikt til å vurdere dette etter de erstatningsregler som gjelder (…) om det er grov uaktsomhet er en vurdering som skal og bør gjøres, man bør ikke kaste seg på en lettvint løsning som innebærer å tilby erstatning uten rettslig vurdering”.

Slik forklarer forvaltningsrådgiver Bjørnar Lilleby hvorfor kommunen har brukt så lang tid på svaret sitt. I en mailkorrespondanse med Kommunal Rapport skriver han videre at «dersom kommunen skulle la moral alene være avgjørende for erstatningskravet, ville det gått fullstendig galt».

Det er hevet over enhver tvil at rådmannen har en plikt til å vurdere rettslige krav ut fra gjeldende rett. Barnevernsaken på Gjøvik sprenger imidlertid grenser når det gjelder juridiske tvister kommunen normalt befatter seg med, og en kommune har i motsetning til retten anledning til å gjøre moralske betraktninger.

Noen ganger bør de moralske betraktningene veie tyngre enn vurderingen av om svikt i barnevernet faller inn under begrepet «grovt uaktsomt» eller bare «uaktsomt». Istedenfor å studere forarbeider og rettspraksis opp og ned i mente, har Gjøvik hatt muligheten til å ta samme ansvar som eksempelvis Alvdal gjorde i den mye omtalte Alvdal-saken. Kommunen valgte å gi sønnen og datteren til den hovedtiltalte moren til sammen 4,1 millioner kroner.

I Gjøvik-saken vil rådmannen si nei til to søsken som gjennom mange år ble utsatt for seksuelle overgrep og omsorgssvikt – mens barnevernet unnlot å gripe inn med omsorgsovertakelse. To ganger ble faren dømt for voldtekter mot mindreårig, og selv etter dom nummer to fikk han ha samvær med barna sine uten tilsyn. Under samvær forgrep han seg på dem på nytt. Bekymringsmeldingene var det mange av i årene 2001–2008. Fylkesmannen konkluderte med at barnevernet har begått flere svært alvorlige brudd på barneloven, og valgte å politianmelde kommunen.

Det er ifølge rådmannen ikke nok til at kommunen skal betale oppreisning til søsknene. I så fall bør summen ikke overstige 30.000 kroner. Kravet på 700.000 kroner står nemlig «i grell kontrast til at far ble dømt til å betale 300.000 kroner i oppreisning».

I saksframlegget til politikerne unnskyldes barnevernet for at den overgrepsdømte faren fikk ha omsorgen for sine egne barn på følgende måte:

«I dag ville det kanskje blitt en reaksjon som innebar at barna ble tatt fra foreldrene, men det må vurderes ut ifra slik man da så det i 2001 og den kunnskap man fikk om familien da».

Det var altså mer akseptabelt å sende barn hjem til en overgriper for 14 år siden, ifølge kommunens logikk.

Samlet er Gjøviks håndtering av saken en så stor ansvarsfraskrivelse at det ville være helt feil om politikerne vurderer å følge rådmannens anbefaling. 700.000 kroner er en ingen høy pris for et stort svik og en ødelagt barndom.